Terneisfugl

Terneisfugl (Ceryle rudis) er en mellomstor vannisfugl med en uvanlig stor utbredelse i Afrika og Asia. Den blir omtrent 25–29 cm lang og veier rundt 70–110 g. Den skarpt kontrasterende svart-hvite fjærdrakten er karakteristisk, med rufsete fjærtopp, mørk ansiktsmaske og svart overside med hvite flekker.

Kjønnene skilles lett på brysttegningene. Hannen har to mørke bånd over brystet, mens hunnen har ett ufullstendig bånd. Arten er den eneste nålevende representanten for slekten Ceryle.

Terneisfuglen kan bruke nesten alle typer åpne vannområder med nok småfisk, blant annet elver, innsjøer, reservoarer, vanningskanaler, elvemunninger, laguner, mangrover og skjermede kyster. Evnen til å sveve gjør at den kan jakte langt fra land og i områder der det mangler egnede utkikksposter.

Arten tilpasser seg også lett til demninger, reservoarer og andre menneskeskapte vannforekomster så lenge vannkvaliteten og fiskebestandene er gode nok. Bratte sand- eller jordvegger er i tillegg viktige der fuglene hekker.

Fisk dominerer kostholdet, vanligvis forholdsvis små individer som kan fanges nær overflaten. Vanninsekter, krepsdyr og enkelte amfibier tas også. Små fisk kan svelges i flukt, mens større fangster tas med til en sitteplass og slås mot et hardt underlag før de svelges med hodet først.

Terneisfuglen bruker to tydelige jaktmetoder. Den kan speide fra en grein eller annen sittepost og stupe etter byttet, eller holde seg i langvarig stillestående sveveflukt flere meter over vannet før den stuper nesten loddrett ned. Jakt fra sittepost krever mindre energi, mens svevejakt gir tilgang til åpne vannflater der det ikke finnes gode utkikksposter.

Et forsøk publisert i 2023 i Sør-Afrika viste at tilgang på gode sitteposter gjorde at terneisfuglene jaktet omtrent fire ganger oftere i et område, uten at suksessen per jakt økte. Sittepostene gir da tydelig et jaktområde som er lettere å utnytte.

En studie fra 2014–2015 ved fiskedammer i Israel, basert på 139 observerte sveveperioder, viste at terneisfuglene ofte holdt seg nesten stille i luften selv ved lite eller ingen vind, samtidig som hodet ble holdt svært stabilt mens vingene og kroppen beveget seg under det. Dette hjelper fuglen å følge fisk under vann og kompensere for lysbrytningen i overgangen mellom luft og vann.

De fleste bestandene av terneisfugl er stedbundne eller foretar lokale forflytninger fremfor lange trekk. Fuglene kan flytte mellom nærliggende elvestrekninger, innsjøer og kystnære næringsområder når vannstand og fisketilgang endrer seg.

De opptrer ofte alene eller i par, men løse grupper kan samles der fisket er særlig godt. Fuglene kan også samles på felles nattplasser før de sprer seg ut til næringsområdene igjen etter daggry.

Terneisfugler danner vanligvis monogame par og graver en reirtunnel i en bratt jord- eller sandvegg. Begge kjønn deltar i gravingen. Tunnelen går ofte rundt én meter inn i veggen og ender i et bredere kammer der fire eller fem egg vanligvis legges. Inkubasjonstiden er omtrent 18 dager, og hunnen står for det meste av rugingen. Ungene blir i reirgangen i rundt 24–29 dager. Ved omtrent 38–43 dagers alder kan de dykke og skaffe mat selv, men kan fortsatt få mat fra de voksne i én til to måneder etter utflyging.

Langtidsstudier over åtte hekkesesonger fra 1976 til 1983 ved Lake Naivasha og Lake Victoria i Kenya viste et fleksibelt system for kooperativ hekking. Hannfugler som er i slekt med hekkeparet og hjelper sine foreldre, blir normalt akseptert og kan bidra mye til reirforsvar og mating av ungene. Ubeslektede hanner kan også slutte seg til som hjelpere, men aksepteres særlig når forholdene er dårlige og hekkeparet har problemer med å fostre opp ungene alene.

Dette fleksible systemet knytter sosial atferd direkte til både slektskap og lokale forhold: ekstra hjelp kan gi høyere hekkesuksess fordi ungene får mer mat når foreldrene er mer presset.

Terneisfugl er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i store deler av Afrika og Asia, også ved mange menneskeskapte vannforekomster.

Vannforurensning, forstyrrelse eller ødeleggelse av hekkevegger og endringer i fiskebestandene kan påvirke lokale bestander. Disse påvirkningene truer ikke arten over hele utbredelsesområdet i dag.