Blåmaskeperlehøne

Blåmaskeperlehønen (Guttera edouardi) er en skoglevende perlehøne i det sørøstlige Afrika. Den blir rundt 50 cm lang og veier omtrent 0,7–1,5 kg. Den mørke fjærdrakten er tett dekket av hvite flekker, mens hodet og øvre del av halsen i stor grad er fjærløse og toppes av en svart, tett krøllet fjærkam. Gråblå ansiktshud og en tydelig lys flekk over øret bidrar til å skille den fra de andre parykkperlehønene.

Arten ble tidligere regnet inn i en vidt definert parykkperlehøne, Guttera pucherani, men dagens globale fuglelister, inkludert AviList, skiller blåmaskeperlehøne, rødmaskeperlehøne og blåhodeperlehøne som egne arter. Artsdelingen bygger blant annet på morfologiske forskjeller, altså forskjeller i fysiske kjennetegn som den nakne huden på ansikt og hals og formen på fjærkammen, samt forskjeller i vokaliseringer. I dagens behandling omfatter G. edouardi underartene G. e. edouardi og G. e. barbata.

Blåmaskeperlehønen lever i skoglandskap i lavlandet og ved foten av fjell, blant annet miombo-, kyst- og galleriskog, samt skogkanter og vegetasjonsrik savanne. Utbredelsen strekker seg fra sørøstlige Tanzania og deler av Zambia, Malawi og Mosambik sørover til nordøstlige Sør-Afrika. Fuglene tilbringer det meste av dagen med å gå gjennom bunnvegetasjonen, vanligvis under godt dekke av trær og busker.

Kosten er bred og altetende. Frø, frukt, bær, blader, skudd, løker og røtter spises sammen med insekter, edderkopper og andre virvelløse dyr. Fuglene tilbringer mye av dagen med å gå og skrape i løvstrø og jord.

De leter også gjennom avføringen til store planteetere som elefanter, neshorn og flodhester etter spiselig plantemateriale og smådyr. Dette gir en ekstra matmulighet i landskap med store pattedyr.

Dette er en svært sosial skoglevende hønsefugl. Utenom hekkesesongen lever blåmaskeperlehøner i sammensveisede flokker som kan være vanskelige å få øye på i tett undervegetasjon. En feltstudie i KwaZulu-Natal beskrev åtte typer vokaliseringer, altså ulike rop og andre lyder. De fleste ble brukt til å holde flokken samlet når sikten var dårlig eller til å avvise inntrengere; uforstyrrede fugler var ofte stille og brukte bare svake kontaktlyder.

Arten danner også interessante forbindelser med diademmarekatter (Cercopithecus mitis). En sørafrikansk studie fra 2022 viste at perlehønene holdt seg sammen med apegrupper lenger enn man skulle forvente ved tilfeldige møter, og brukte mindre tid på å holde utkikk når apene var til stede. Det tyder på at apene bidrar til å gjøre området tryggere for fuglene, slik at de kan bruke mer tid på blant annet matsøk.

I hekkesesongen danner fuglene monogame par. Det er ikke dokumentert at de samme parene holder sammen livet ut. Hekketiden varierer geografisk og følger ofte starten på regntiden.

Reiret er en grunn fordypning i bakken, vanligvis skjult under en busk eller i tett vegetasjon. Kullet kan bestå av to til tolv egg, med fire til sju som mer typisk, og inkubasjonstiden er rundt 23 dager. Ungene er reirflyktende, altså godt utviklet og bevegelige allerede ved klekking. De forlater reiret kort tid etterpå og holder seg sammen med de voksne mens de lærer å finne mat.

Blåmaskeperlehønen er oppført som livskraftig på IUCNs rødliste og finnes i en rekke verneområder i det sørøstlige Afrika. Det finnes ikke noe presist globalt bestandsanslag.

Den globale kategorien skjuler likevel artens avhengighet av skogkledde leveområder. Studier i Sør-Afrika har vist at blåmaskeperlehønen er følsom for skogfragmentering og endringer i hvordan områdene rundt skogen brukes. Store nok og sammenhengende områder med naturlig skog og skoglandskap er derfor særlig viktige for lokale bestander, spesielt nær den sørlige kanten av utbredelsen.