Kanelhærfugl

Kanelhærfugl (Upupa africana) er en umiskjennelig fugl med rik kanelfarget fjærdrakt, langt nedoverbøyd nebb, en markert svartspisset fjærtopp og kraftig svart-hvitt mønster på vinger og hale. Den blir omtrent 25–29 cm lang og veier rundt 50–70 g. Hannene er som regel dypere kanelfarget, mens hunnene ofte er litt mattere og gråere rundt ansikt og bryst.

De fleste moderne globale taksonomier regner den afrikanske formen som en del av hærfugl (Upupa epops), vanligvis som underarten U. e. africana, i stedet for som en egen art. Den afrikanske formen er gjennomgående mørkere og mer kanelfarget enn eurasiske fugler, men forskjellene er forholdsvis små og vokaliseringene er svært like.

Kanelhærfuglen foretrekker åpne skoglandskap, savanne, gressmark og andre områder der spredte trær eller hulrom gir hekkeplasser og kort vegetasjon eller bar mark gjør byttedyrene tilgjengelige. Arten tilpasser seg også godt til jordbruksområder, frukthager, parker og hager.

Tett regnskog og ekstrem ørken unngås stort sett. Kombinasjonen av åpne næringsområder og trær eller andre strukturer med hulrom i nærheten er viktigere enn én bestemt vegetasjonstype.

Insekter dominerer kostholdet, særlig biller og larvene deres, sommerfugllarver, pupper og andre virvelløse dyr som finnes på eller i bakken. Meitemark og enkelte små virveldyr som frosker eller små reptiler kan også tas. Flygende termitter fanges av og til i lufta.

Kanelhærfuglen får mye av vannbehovet dekket gjennom maten og er ikke avhengig av regelmessige besøk til åpent vann for å drikke.

Mesteparten av næringssøket foregår mens fuglen går over bar jord eller kort gress. Det lange, smale nebbet stikkes ned i jord, løvstrø og tørr dyremøkk for å finne skjulte byttedyr. Nebbspissen kan holdes litt åpen under bakken, slik at et insekt eller en larve kan gripes der nede.

Fordi byttet ofte fanges ytterst i det smale nebbet, kastes det gjerne opp og fanges lenger bak i munnen før det svelges. Større byttedyr kan først slås mot bakken og deles i håndterbare biter.

Kanelhærfugler sees vanligvis alene eller i par, mens små familiegrupper kan opptre etter hekkingen. Noen bestander er stedbundne, mens andre flytter seg lokalt med årstidene når nedbør og mattilgang endrer seg.

Enkeltfugler kan vende tilbake til gode næringsområder og nattplasser gjentatte ganger. Arten reagerer også lett på varselrop fra andre fugler og kan slutte seg til dem når de jager bort rovdyr som slanger.

Kanelhærfugler er monogame og sterkt territorielle under hekkingen. Rivaliserende hanner viser seg frem med reist fjærtopp og utspilte vinger, jager hverandre og kan ende i direkte kamper der de låser nebbene sammen. Kurtisen omfatter at hannen tilbyr hunnen mat.

De bruker eksisterende hulrom i trær, termittuer, jordskrenter, vegger, reirkasser og andre naturlige eller menneskeskapte strukturer fremfor å hakke ut egne reirhull. Fire til sju egg er vanlig i det sørlige Afrika. Hunnen ruger i omtrent 15 dager og mates av hannen. Hun blir værende i hulrommet den første tiden etter klekking før hun senere hjelper til med å skaffe mat til ungene. Kanelærfugl er også registrert som vert for honninglos (Indicator indicator), en reirparasitt som legger egg i reirene til andre fugler.

Hærfuglreir er kjent for den kraftige lukten. Hekkende hunner og unger produserer et mørkt sekret fra halekjertelen, og ungene kan hvese og sprute illeluktende avføring når de trues. Studier av hærfugl (Upupa epops) har vist at symbiotiske bakterier i kjertelen produserer antimikrobielle stoffer. Hunnen smører sekretet på eggene, og små fordypninger i eggeskallet bidrar til å holde det på plass. Dette ser ut til å redusere skadelig bakterievekst og beskytte embryoene mens de utvikler seg.

IUCN inkluderer den afrikanske formen i hærfugl Upupa epops, som er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste.

Kanelhærfuglen er vidt utbredt og lokalt vanlig i store deler av Afrika sør for Sahara. Den tåler betydelig menneskelig påvirkning så lenge åpne næringsområder og egnede reirhulrom finnes, og parker, hager og jordbrukslandskap kan gi gode leveområder. Lokale tilbakeganger kan likevel oppstå der gamle trær og andre hulrom forsvinner eller åpne næringsområder endres kraftig.