Banantoko

Banantoko (Tockus leucomelas) er en liten og slank hornfugl fra det sørlige Afrika, omtrent 40 cm lang. Hannene veier rundt 153–242 g og hunnene omtrent 138–211 g. Det lange gule nebbet er det tydeligste kjennetegnet. Hannen har et bredere nebb og en mer utviklet, lav, hjelmlignende utvekst på oversiden av nebbet, mens hunnen er noe mindre. Fjærdrakten er tydelig svart-hvit, med lyst hode og markert flekkete vinger.

Den svært like østlige gulnebbtokoen (Tockus flavirostris) har svartaktig i stedet for rødlig hud rundt øyet og vanligvis mindre tett med lyse flekker på vingene. To underarter anerkjennes vanligvis; de fleste fuglene i det sørlige Afrika tilhører T. l. leucomelas.

Banantoko er typisk for tørr savanne, tornkratt, åpent skoglandskap og halvtørr buskmark. Arten er særlig vanlig der spredte trær gir nattplasser og naturlige hulrom for hekking, samtidig som åpen mark og lav vegetasjon gjør byttedyr på bakken lett tilgjengelige.

I de vestlige delene av utbredelsen går den også inn i svært tørre områder, mens tett skog stort sett unngås. Arten er dermed tydelig knyttet til varme og åpne landskap fremfor lukket skog.

Virvelløse dyr dominerer dietten. Maur og termitter kan være særlig viktige i tørketiden, mens gresshopper, biller, larver, skolopendere, skorpioner og andre landlevende virvelløse dyr også tas. Små virveldyr fanges når muligheten byr seg, og frukt og frø supplerer den animalske føden.

Mesteparten av maten finnes mens fuglen går eller løper på bakken eller beveger seg i lave busker, med byttedyr plukket fra bakken og lav vegetasjon fremfor ved å grave eller lete dypt i bakken.

Banantokoer er vanligvis stedbundne og territorielle og ses oftest i par eller små familiegrupper. Et par forlater gjerne en fast nattplass om morgenen, bruker store deler av dagen på å finne mat på bakken og vender tilbake til nattplassen mot kvelden.

I de tørreste delene av utbredelsen kan fuglene flytte seg lokalt når mattilgangen blir dårlig, særlig etter langvarige tørkeperioder. Dette er som regel bevegelser innenfor regionen snarere enn egentlige langdistansetrekk.

Som mange andre hornfugler hekker banantokoen i et forseglet hulrom i et tre. Hunnen lukker seg inne i et naturlig hulrom og lar bare en smal sprekk stå åpen, slik at hannen kan levere mat. Hun legger vanligvis tre eller fire egg, men kull på to til seks er kjent, og ruger dem i omtrent 24 dager mens hannen skaffer mat.

Hunnen forlater hulrommet når den eldste ungen er omtrent 19–27 dager gammel. Ungene tetter deretter inngangen igjen og blir beskyttet inne mens begge foreldrene bringer mat. De blir normalt i reiret i omtrent 42–47 dager etter klekking og holder seg i nærheten noen dager til før de følger foreldrene på næringssøk. Det forseglede reiret beskytter ungene mot mange rovdyr, men gjør samtidig hunnen og ungene svært avhengige av at hannen leverer mat jevnlig.

Ekstrem varme kan forstyrre dette systemet. I en langtidsstudie i sørlige Kalahari falt andelen hekkeforsøk som fikk fram minst én flygedyktig unge fra 58 % i 2008–2011 til 17 % i 2016–2019. Alle hekkeforsøkene som ble utsatt for de mest vedvarende heteforholdene mislyktes. I svært varmt vær må hannene bruke mer tid på å pese for å kvitte seg med varme og får mindre tid til å finne mat, samtidig som hunnen og ungene inne i hulrommet fortsatt er avhengige av regelmessige matleveranser.

Banantoko er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og vanlig i mange egnede savanne- og åpne skoglandskap i det sørlige Afrika.

Ekstrem varme og tørke kan likevel redusere hekkesuksessen kraftig i de varmeste delene av utbredelsen. Bestanden i sørlige Kalahari viser hvordan videre oppvarming kan gi økende belastning på hornfugler som allerede lever i svært varme og tørre miljøer.