Ullhalsstork

Ullhalsstork (Ciconia episcopus) er en stor, mørk stork med tydelig hvit hals og lys nedre del av buken. Voksne fugler er omtrent 86–95 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 2,1 kg. Vingene er glinsende svarte med grønne og fiolette toner, mens den mørke hetten på hodet har en tydelig kant mot de ullaktige hvite fjærene på halsen.

Når vingene åpnes, kommer også en smal stripe med sterkt oransjerød, fjærløs hud til syne langs undersiden av underarmen. Det er et særpreget trekk som ellers er skjult når fuglen står med vingene foldet.

De asiatiske og afrikanske ullhalsstorkene ble tidligere behandlet som én art. I dagens klassifikasjon er den afrikanske arten Ciconia microscelis skilt fra den asiatiske C. episcopus, hovedsakelig på grunn av stabile forskjeller i fjærdrakt og annen morfologi mellom de geografisk adskilte bestandene. Navnet ullhalsstork brukes her om den asiatiske arten C. episcopus.

En genomstudie publisert i 2024, basert på historiske museumsprøver, fant et tydelig genetisk skille mellom de asiatiske og afrikanske ullhalsstorkene og støtter dermed artsdelingen. Studien fant også stor genetisk forskjell mellom de to asiatiske underartene C. e. episcopus og C. e. neglecta. Forskerne peker på at underartene kan representere separate arter, men mer genetisk materiale fra Sørøst-Asia trengs før dette kan avklares.

Ullhalsstorken bruker både naturlige våtmarker og åpne landskap formet av mennesker. Den søker næring ved sumper, elver, dammer, reservoarer og oversvømte gressmarker, men er også vanlig i rismarker, vannet jordbruksland og andre dyrkede områder. Spredte store trær er viktige fordi de fleste reir bygges høyt over bakken.

Forskning fra Nord-India viser hvor godt arten kan bruke tradisjonelt jordbruksland. En studie publisert i 2021 av 298 reir ved 166 lokaliteter i Haryana fra 2016 til 2020 fant at reirene oftere lå i områder med vanningskanaler og sjeldnere der bebyggelsen var tett. Jordbrukslandskap som beholder trær og vannsystemer kan derfor være viktige hekkeområder, også utenfor urørte våtmarker.

Kostholdet er bredt og består hovedsakelig av animalsk føde. Ullhalsstorken tar fisk, frosker og andre amfibier, krabber og andre krepsdyr, bløtdyr, store insekter, små reptiler og av og til små pattedyr. Den finner mat både i grunt vann og på åpen mark.

En fugl på næringssøk går vanligvis langsomt mens den følger med på bakken eller vannet og slår raskt til med nebbet når et bytte oppdages. Denne fleksible jaktmåten passer godt i mosaikken av våtmarker, oversvømte jorder og tørrere jordbruksområder som arten bruker.

Ullhalsstorker ses oftest alene, i par eller små grupper fremfor i store, faste flokker. Observasjoner fra Kerala publisert i 2020 viste at store flokker var uvanlige gjennom det meste av året, men at langt større samlinger kunne oppstå sesongvis der våtmarker eller brakklagte jorder samlet mye mat.

De brede vingene brukes også til effektiv sveveflyging. Fuglene sirkler regelmessig i stigende varmluft for å vinne høyde med lite vingeslag og kan dele termikk med andre store fugler før de glir videre til et nytt nærings- eller hvileområde.

Ullhalsstorker hekker vanligvis som enkeltpar og ikke i store kolonier. Reiret er en stor plattform av kvister som bygges høyt i et stort tre, selv om master og andre konstruksjoner brukes enkelte steder. Hekketiden varierer sterkt geografisk: i Nord-India hovedsakelig fra juli til september, i Sør-India fra desember til mars og i ås- og fjellområder i Nepal fra januar til mai. I Sørøst-Asia kan arten hekke gjennom hele året, med tydelige topper i februar–mai og august–november.

Kullet består vanligvis av tre til fire egg, men to til fem er kjent. Begge foreldrene samler reirmateriale, ruger og mater ungene. Inkubasjonen varer omkring 35–40 dager, og ungene forlater reiret etter omtrent ni uker.

Studien fra Haryana, publisert i 2021, viste at mange hekkelokaliteter ble brukt igjen: 44,5 % av lokalitetene ble brukt i mer enn ett år. Blant 42 vellykkede reir var det i gjennomsnitt 3,1 unger. En studie publisert i 2026 fra Kerala registrerte 30 aktive reir i fire distrikter i 2022 og 2023 og viser at arten også kan hekke i sterkt menneskepåvirkede landskap når egnede reirplasser og gode næringsområder fortsatt finnes.

Ullhalsstork er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt, og India huser en viktig del av bestanden, men utviklingen varierer mye mellom regioner og kraftige tilbakeganger er dokumentert i deler av Sørøst-Asia.

I India er den langsiktige nedgangen anslått til omtrent 27 %. De siste årene har bestanden gått tilbake med rundt 1,8 % per år.

Tap og forringelse av våtmarker kan fjerne viktige næringsområder, mens endringer i tradisjonelle jordbrukslandskap kan redusere de store trærne, vanningskanalene og vegeterte kantsonene som arten bruker til hekking og næringssøk. Økende urbanisering kan i tillegg redusere mosaikken av våtmark og jordbruksland som mange hekkende par er avhengige av.

Truslene varierer gjennom utbredelsen. De sterkeste dokumenterte regionale tilbakegangene finnes i deler av Sørøst-Asia, der kunnskapen om bestandsstørrelser, bevegelser og de lokale årsakene til nedgangen fortsatt er begrenset.

For ullhalsstorken er det viktig å bevare kombinasjonen av våtmarker, jordbruksområder til næringssøk og trygge reirplasser. Store reirtrær, vanningskanaler, vegeterte åkerkanter og andre næringsområder kan gjøre det mulig for hekkende par å leve videre i aktive jordbrukslandskap.

Arten hekker også enkelte steder på master og telekonstruksjoner. Aktive reir på slike konstruksjoner kan derfor trenge lokal beskyttelse. Bedre bestandsovervåking er særlig viktig i Sørøst-Asia, der omfanget og årsakene til tilbakegangen fortsatt er dårlig kjent.