Hinduhornfugl

Hinduhornfugl (Anthracoceros coronatus) er en stor svart-hvit hornfugl som finnes i India og på Sri Lanka. Hunnene er omtrent 63–68 cm lange og veier rundt 861 g, mens hannene er betydelig større, omkring 78–82 cm og 1,02 kg. Det enorme gule nebbet har en tydelig hjelm på oversiden, mens kroppen hovedsakelig er svart med hvit buk og brede hvite felt i vingene og halen.

Hann og hunn ligner hverandre, men hannen har vanligvis større nebb og hjelm. Arten ligner orienthornfugl (Anthracoceros albirostris), men er større og kraftigere, med større hjelm og mer svart på denne. De brede vingene lager kraftige, rytmiske vingeslag som ofte kan høres før fuglen kommer til syne.

Hinduhornfuglen lever i både fuktig og tørr løvskog, elveskog, skogkanter og enkelte plantasjer, særlig i lavlandet der store trær fortsatt finnes. Fuglene kan besøke frittstående frukttrær utenfor sammenhengende skog, men er fortsatt avhengige av store trær til næringssøk, hvile og hekking.

Elveskog i lavlandet kan være særlig viktig fordi store fikentrær og andre frukttrær gir mat gjennom perioder der få andre trær bærer frukt. Samtidig er gamle trær med store hulrom nødvendige for hekking, slik at områder kan miste mye av sin verdi for arten lenge før selve skogdekket er borte.

Frukt dominerer kostholdet, og fiken har en uvanlig viktig rolle. En studie publisert i 2004, basert på feltarbeid i Athikadavu-dalen i Vest-Ghats fra desember 2000 til desember 2001, registrerte 13 fruktarter i kosten. Utenom hekketiden utgjorde fiken rundt 60 % av maten, og de tre mest foretrukne plantene var alle fikentrær.

Betydningen ble enda tydeligere under hekkingen. To reir ble overvåket i 150 timer, og 98 % av maten som ble levert til reirene var frukt; hele 75,6 % av leveransene var fiken. Fiken gir dermed en viktig matkilde både under hekkingen og i perioder der få andre frukter er tilgjengelige.

Hinduhornfuglen tar også insekter, øgler og andre smådyr og kan gå ned fra trekronene for å plukke mat på bakken. Når den svelger frukt og senere sprer frøene andre steder, bidrar den også til spredningen av mange skogstrær.

Hinduhornfugler sees vanligvis i par eller små familiegrupper. De flyr kraftig og direkte mellom frukttrær og gjør seg ofte bemerket med høye rop. Utenom hekkingen kan flere fugler samles der frukttilgangen er god eller på felles hvileplasser om kvelden; samlinger på flere titalls fugler er dokumentert.

Fuglene kan gjøre lokale forflytninger etter hvert som ulike trær får moden frukt. En hinduhornfugl kan derfor bevege seg regelmessig mellom skogpartier, elvedaler og enkeltstående frukttrær i stedet for å holde seg innenfor ett lite område hele året.

Som andre hornfugler har hinduhornfuglen en svært spesiell hekkemåte. Paret bruker et naturlig hulrom i et stort tre. Hunnen går inn og murer igjen det meste av åpningen med gjørme, avføring og fruktrester, slik at bare en smal sprekk blir stående igjen. Hannen leverer deretter mat gjennom sprekken mens hunnen ruger og tar seg av ungene inne i hulrommet.

Et kull består vanligvis av to til fire egg, og arten får normalt bare ett kull per hekkesesong. Når ungene blir større, bryter hunnen seg ut av hulrommet. Åpningen forsegles igjen mens ungene blir værende inne, og deretter bringer begge foreldrene mat fram til ungene er klare til å forlate reiret.

Gamle trær med egnede hulrom er derfor en avgjørende ressurs. En studie publisert i 2019, basert på feltarbeid i Pillur Valley i Vest-Ghats i 2017–2018, fant reir i fem treslag, hvorav fire var hardvedtrær. Madhuca longifolia ble særlig ofte brukt, og 55 % av hulrommene lå på store hovedgreiner. Resultatene viser at viktig hekkehabitat kan forsvinne lenge før all skog er borte dersom de store hultrærne fjernes.

Hinduhornfugl er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Utbredelsen er oppstykket, med viktige bestander i Vest-Ghats, deler av Sentral- og Øst-India og på Sri Lanka.

Indiske overvåkingsdata oppdatert i 2025 gir foreløpig ikke noe klart bilde av bestandsutviklingen, verken på lang sikt eller de siste årene.

Tap og forringelse av lavlandsskog er den viktigste langsiktige trusselen. Når store trær med egnede hulrom fjernes, kan reirplasser forsvinne selv om det fortsatt står mye skog igjen. Tap av store fikentrær og andre viktige frukttrær reduserer samtidig mattilgangen gjennom året. Fragmentering kan også tvinge fuglene til å krysse stadig mer åpne landskap mellom hekke- og næringsområder.

Jakt gir ytterligere press enkelte steder. Arten formerer seg langsomt og er avhengig av et begrenset antall egnede store reirtrær, slik at gjentatte tap av voksne fugler eller hekkeplasser kan være vanskelige for lokale bestander å erstatte.

Hinduhornfuglen beveger seg regelmessig mellom skogpartier og frittstående frukttrær, slik at lokale bestander er avhengige av forbindelser gjennom landskapet. Kjente reirtrær er særlig verdifulle fordi egnede hulrom kan være sjeldne og brukes over flere år. Jaktpress og tap av trær mellom skogområdene kan derfor ramme bestanden også der selve hekkeområdet fortsatt er intakt.