Indiahornfugl

Indiahornfugl (Ocyceros birostris) er en mellomstor hornfugl fra det indiske subkontinentet. Voksne fugler blir omkring 50–61 cm lange, og hannene veier rundt 375 g. Fjærdrakten er hovedsakelig brungrå, og den lange trappeformede halen ender i et bredt hvitt felt. Hannfuglen har en større, smal svart hjelm med spiss forkant og et for det meste mørkt nebb, mens hunnen er mindre og har en redusert hjelm. Ungfugler mangler i starten den voksne fuglens tydelige hjelm.

I sørvestlige India kan arten forekomme sammen med malabarhornfugl (Ocyceros griseus). Indiahornfuglen har mørkt nebb og en tydeligere hjelm, mens voksen malabarhornfugl har gulaktig nebb og mangler en tilsvarende hjelm. Den langt større hinduhornfuglen (Anthracoceros coronatus) er sterkt svart-hvit og er vanskelig å forveksle på nært hold.

Indiahornfugl lever i løvskog, åpen skog, tornekratt, frukthager, jordbrukslandskap, parker og trekledde byområder. Til hornfugl å være tåler den åpne og menneskepåvirkede miljøer uvanlig godt og kan holde stand selv i store byer der det finnes modne trær.

Store, gamle trær er likevel avgjørende. Fruktbærende trær står for mye av mattilgangen, mens trær med egnede naturlige hulrom trengs til hekking. Et landskap kan derfor se grønt ut og likevel bli dårlig habitat dersom de gamle, hule trærne forsvinner.

Frukt dominerer kostholdet, og fiken er særlig viktig, men Indiahornfuglen tar også insekter og enkelte små virveldyr. En detaljert studie i Eastern Ghats i India fant at frukt dominerte utenfor hekkesesongen, mens animalsk føde ble viktigere når hannen forsynte den innmurte hunnen og de voksende ungene med mat.

Det meste av føden tas i trær, men fuglene kan gå ned på bakken etter nedfallsfrukt eller animalsk bytte. Evnen til å utnytte både ville og dyrkede frukttrær bidrar til at arten klarer seg godt i frukthager, parker og trekledde byområder.

Fruktspisingen gjør Indiahornfuglen til en viktig frøspreder. I en studie i Eastern Ghats ble det samlet inn mer enn 3 000 intakte frø under aktive reir, fra en rekke forskjellige plantearter. I spireforsøk fikk frø fra 15 av 16 testede plantearter bedre spiring etter at de hadde passert gjennom hornfuglene enn kontrollfrø som ikke hadde gjort det.

Fuglene gjør dermed mer enn bare å spise frukt. Når de flytter frø mellom næringstrær og hvile- eller reirplasser, kan de bidra direkte til foryngelse av skog. Rollen er særlig verdifull for planter med større frukter og frø som mange mindre fugler ikke klarer å transportere effektivt.

Som andre hornfugler har Indiahornfuglen et svært særpreget hekkesystem. Paret bruker et naturlig hulrom i et stort tre, før hunnen murer seg inne med en blanding av gjørme, avføring, bark og annet materiale. Bare en smal åpning står igjen, og gjennom denne leverer hannen all mat mens hunnen ruger og senere passer ungene.

En studie i urbane Nagpur i det sentrale India fant at hunnene gikk inn i de forseglede hulrommene fra tidlig mars til tidlig april og var innestengt i gjennomsnitt omkring 65 dager. Hos denne arten forlater hunnen normalt hulrommet før ungene; åpningen tettes deretter på nytt mens ungene fortsetter utviklingen inne i reiret. Hele hekkesyklusen varte i gjennomsnitt nær 94 dager i denne studien.

Livet i et forseglet hulrom krever også effektiv renholdsatferd. Hunnen kan skyte avføring ut gjennom den smale åpningen, mens hannen fjerner avfall ved inngangen og kan levere barkbiter som trolig bidrar til å absorbere materiale inne i reiret. Slik kan familien oppholde seg i hulrommet i ukevis uten at avfall hoper seg opp.

Hekkesystemet gjør gamle trær med naturlige hulrom uunnværlige. Selv i byer der arten finner rikelig med mat og tåler mennesker godt, kan fjerning av modne reirtrær gjøre et område uegnet for hekking.

Indiahornfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde på det indiske subkontinentet og er tilpasningsdyktig nok til å leve både i naturlige og sterkt menneskepåvirkede landskap.

State of India’s Birds 2025 plasserer arten i kategorien lav bevaringsprioritet. Den nasjonale langtidstrenden viser en kraftig økning på omkring 142 %, mens det nyere årlige estimatet ligger rundt +1,7 % og vurderes som stabilt. Lokale bestander er fortsatt avhengige av modne frukttrær og trær med reirhulrom, men det nasjonale bildet er for tiden tydelig positivt.