Trompethornfugl

Trompethornfugl (Bycanistes bucinator) er en mellomstor afrikansk skogshornfugl, omtrent 50–55 cm lang. Hannene veier rundt 607–941 g og hunnene omtrent 452–670 g. Fjærdrakten er hovedsakelig svart, med hvit buk, et hvitt felt nederst på ryggen, brede hvite partier under vingene og hvite spisser på vingene og halen. Den bare huden rundt øynene er rødlig, mens nebbet og den tydelige hjelmen på oversiden av nebbet er mørke.

Hannen er større og har en høy hjelm som kan strekke seg nesten helt fram til nebbspissen. Hunnen har et mindre nebb og en langt kortere hjelm, slik at kjønnene er relativt lette å skille på nært hold.

Trompethornfuglen finnes hovedsakelig i eviggrønn skog, særlig elveskog og kystskog, men bruker også løvfellende skoglandskap og fjellskog opp mot omtrent 2 200 meter over havet. Fuglene kan krysse store åpne områder med savanne eller jordbruksland når de beveger seg mellom skogfragmenter.

Arten bruker også hager og byområder med mange store trær, så lenge det finnes moden frukt og egnede hulrom. Gamle trær er særlig viktige fordi de gir både mat og naturlige reirplasser.

Frukt dominerer kostholdet, særlig fiken, bær og andre kjøttfulle frukter. Blomster spises også, mens den animalske føden omfatter larver, edderkopper, tusenbein, veps og enkelte krabber, fugleegg og fugleunger.

Fuglene beveger seg vidt etter hvert som ulike trær får moden frukt og kan raskt skifte næringsområde. Avhengigheten av spredte frukttrær bidrar til å forklare de store daglige forflytningene.

Trompethornfuglen er en viktig frøspreder fordi mange frukter svelges hele og frøene senere gulpes opp eller passerer uskadd gjennom fordøyelsen. Sporing i KwaZulu-Natal viste mulige frøspredningsavstander på opptil 14,5 km, slik at frø kan fraktes mellom skogområder som ligger adskilt av åpent landskap.

Fuglene kan også bruke hager med store trær som en del av dette landskapet. I Eshowe brukte merkede trompethornfugler først og fremst naturlig skog, men besøkte også jevnlig hager i boligområder, mens dyrket mark nesten ikke ble brukt. Store trær i byer kan dermed gi nyttige matområder mellom naturlige skogfragmenter.

Trompethornfugler beveger seg mye og kan fly mange kilometer mellom frukttrær og nattplasser. De krysser gjerne åpen savanne og jordbruksland når de forflytter seg mellom trekledde områder, selv om mesteparten av næringssøkingen skjer i trær.

Arten er også svært høylytt. Kraftige nasale klagerop og trompetaktige toner i flukt kan avsløre fugler på vei mellom næringsområder før selve flokken blir synlig.

Trompethornfugler ses oftest i par eller familiegrupper på tre til fem fugler, men større flokker dannes der det finnes mye frukt. Grupper på flere titalls fugler er vanlige, og opptil rundt 100 individer kan samles for å spise i det samme området.

Felles nattplasser kan være enda større. Fugler kan komme inn fra opptil omkring 15 km unna og samle seg i store trær i flokker på opptil rundt 200 individer. Ved daggry brytes flokken opp, og fuglene drar ut igjen i par eller små grupper for å finne trær med moden frukt.

Trompethornfugler hekker i naturlige hulrom i trær, og i det sørlige Afrika legges eggene hovedsakelig fra september til januar. Når et hulrom er valgt, murer hunnen seg inne med materiale hannen bringer og etterlater bare en smal sprekk som han kan levere mat gjennom. Hun blir dermed svært avhengig av partneren gjennom rugingen og store deler av ungeperioden.

Kullet består vanligvis av to til fire egg. Hunnen ruger alene i omtrent 24 dager, mens hannen skaffer mat. Ungene blir i hulrommet i minst ytterligere 50 dager. I det sørlige Afrika kan hunnen forbli innemurt fra egglegging til ungene forlater reiret, en periode på omkring 94 dager. Ungfuglene holder kontakten med foreldrene etter utflyging og kan bli værende i familiegruppen i flere måneder.

Trompethornfugl er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort utbredelsesområde i østlige og sørsentrale deler av Afrika og er fortsatt lokalt vanlig i mange egnede skoger og skoglandskap.

Avskoging og tap av gamle trær kan redusere både tilgangen på frukt og egnede reirhulrom. Arten kan krysse åpne områder og bruke trekledde bymiljøer, noe som gjør at den tåler en viss oppsplitting av skogen, men store gamle trær og gjenværende skogfragmenter er fortsatt avgjørende.