Lomvi

Lomvi (Uria aalge) er en stor alkefugl i nordlige havområder. Voksne fugler er omtrent 38–43 cm lange, har et vingespenn på rundt 64–71 cm og veier omkring 900–1 300 g. I hekkedrakt er hode, rygg og vinger mørkebrune til svarte, mens undersiden er hvit. Om vinteren blir ansikt og strupe hvite, mens issen forblir mørk.

Den nært beslektede polarlomvien (Uria lomvia) har et kortere og kraftigere nebb med en lys stripe langs kanten og ofte renere hvite flanker. Lomvien har et lengre og spissere nebb og mørke striper langs kroppssidene. En del individer har en hvit øyering med en smal hvit strek bak øyet; denne varianten kalles ringvi og er særlig vanlig på Bjørnøya.

Lomvien tilbringer nesten hele året på sjøen og bruker kystnære havområder, kontinentalsokkelen og produktive havområder der stimfisk samler seg. Den trenger land bare til hekking og samles da i fuglefjell, på klippeøyer, staurer og brede fjellhyller som er vanskelige for landrovdyr å nå.

I Fastlands-Norge hekker arten spredt og ofte fåtallig i kolonier fra Rogaland til Varangerfjorden. Bjørnøya er det klart viktigste hekkeområdet i Norge og i Barentsregionen. Der kan lomvien stå svært tett på brede fjellhyller, ofte sammen med polarlomvi.

Små stimfisk dominerer kostholdet, blant annet lodde, tobis, sild og ung torsk, mens blekksprut og krepsdyr også tas. På Bjørnøya er lodde særlig viktig. Hvilke fiskearter som dominerer varierer mellom kolonier og år.

Lomvien dykker fra havoverflaten og bruker vingene til å «fly» under vann i forfølgelse av byttet. De fleste jaktdykk er langt grunnere enn artens maksimale kapasitet, men fugler som har blitt fanget i dype fiskegarn utenfor Newfoundland viser at lomvi kan nå minst 180 meters dyp. Det gjør den til en av de mest dypdykkende alkefuglene.

Innsatsen i næringssøket er fleksibel. Studier fra Alaska viser at voksne kan bruke mer tid på søk og dykking når byttet blir vanskeligere å finne, slik at de til en viss grad kan kompensere for store variasjoner i mattilgangen mellom år.

Ved koloniene bruker lomviene mye tid på hvile, fjærstell og årvåkenhet mellom turene til sjøs.

Lomvien er svært sosial i hekkekoloniene og kan stå i direkte kroppskontakt med flere naboer. Voksne samhandler ofte både med partneren og fuglene nærmest gjennom gjensidig fjærstell, kroppskontakt og tidvis aggresjon, og kjente naboer kan opprettholde stabile relasjoner innenfor den samme delen av kolonien.

Den ekstreme tettheten er ikke bare et resultat av knapp plass. Gruppestørrelse og det umiddelbare sosiale miljøet kan påvirke hvordan fuglene reagerer på rovdyr og hvor sikkert eggene beskyttes når forstyrrelser får voksne til å flytte seg fra plassen.

Etter hekkingen forlater lomviene koloniene og sprer seg over store havområder. Fastlandsfugler og fugler fra Bjørnøya bruker ulike vinterområder, men lomvi kan observeres langs hele norskekysten om vinteren. I Sør-Norge overvintrer også store mengder fugler fra britiske kolonier.

Lomvien hekker i svært tette kolonier og bygger ikke et vanlig reir. Hunnen legger ett stort egg direkte på bar stein eller på et tynt lag med løst materiale på en fjellhylle. Begge foreldrene ruger i rundt 32 dager og kan stå nesten skulder ved skulder med naboparene.

Egget er sterkt spisst i den ene enden. Det har lenge vært vanlig å forklare formen med at egget skal rulle i en liten sirkel og dermed ikke falle utfor fjellhylla, men forsøk har gitt lite støtte til denne enkle forklaringen. Andre hypoteser er at formen tåler støt bedre og holder den brede, mest porøse enden renere i tettpakkede kolonier. Den nøyaktige evolusjonære forklaringen er fortsatt diskutert.

Ungen blir på hylla i omtrent 20–23 dager og forlater den før den kan fly. Den hopper eller kravler ned fra fuglefjellet mot sjøen, vanligvis etter at en forelder har tatt seg ned først. Hannen følger deretter ungen på sjøen og fortsetter å mate den i flere uker, mens hunnen vanligvis forblir tilknyttet kolonien lenger. Den tidlige avreisen er altså en del av en forlenget periode med foreldreomsorg, ikke full selvstendighet.

Globalt er lomvi klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. På Fastlands-Norge er arten vurdert som kritisk truet på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått til omtrent 34 000 individer. Bestanden er anslått å ha gått tilbake med omtrent 85–90 % over 45 år.

Utviklingen er ikke lik i alle kolonier. Hornøya i Finnmark har hatt sterk vekst siden 1980-tallet, og på Sklinna økte bestanden fra bare seks individer i 1983 til nær 2 000 i 2019. Slike lokale oppganger er likevel ikke nok til å oppveie den lange nasjonale nedgangen.

På Svalbard er lomvien vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Nesten hele bestanden hekker på Bjørnøya. Bestanden har tatt seg kraftig opp siden sammenbruddet på slutten av 1980-tallet, men ligger fortsatt under nivået før sammenbruddet og er sterkt konsentrert geografisk.

Tilgangen på små stimfisk er avgjørende for lomvien og kan påvirkes av både fiskerier og klimaendringer. På Bjørnøya var sammenbruddet i loddebestanden en viktig del av bakgrunnen for den dramatiske bestandsnedgangen på slutten av 1980-tallet. Endringer i havtemperatur og marine næringsnett kan også flytte byttedyrene bort fra viktige kolonier.

Drukning i fiskeredskaper, oljeforurensning og forstyrrelser i hekketiden gir ytterligere dødelighet. Svalbardbestanden er dessuten sårbar fordi nesten hele bestanden samles på Bjørnøya og overvintrer i et forholdsvis begrenset område av Barentshavet.

Lomvien er avhengig av både sikre fuglefjell og produktive havområder. Bestanden påvirkes derfor både av forholdene ved hekkekoloniene og av tilgangen på viktige byttefisk, bifangst i fiskeredskaper og risiko for oljesøl og andre store forurensningshendelser til havs.

Lomvi lever lenge og produserer bare én unge per hekkeforsøk, slik at store bestandsfall kan ta mange år å hente inn. Lange dataserier fra blant annet SEAPOP gjør det mulig å se hvordan endringer i kolonistørrelse, hekkesuksess og næringstilgang henger sammen over tid.