Bokfink

Bokfink (Fringilla coelebs) er en kompakt fink og en av de vanligste og mest gjenkjennelige fuglene i Norge. Voksne fugler er rundt 15 cm lange og veier i gjennomsnitt omtrent 22 g. Hannene har blågrå isse og nakke, rødbrunt bryst og underside, brun rygg og grønnlig overgump. Hunnene og ungfuglene er langt mer ensfarget gråbrune, men begge kjønn har de karakteristiske svarte vingene med tydelige hvite bånd og hvite ytre stjertfjær.

Hannens sang er kraftig og karakteristisk, med en rask serie toner som avsluttes i en tydelig sluttstrofe.

Bokfinken hekker vanlig i skog nord til Troms og mer fåtallig i Finnmark. Den finnes i de fleste typer skog, fra rike løv- og blandingsskoger til barskog, men er mindre tallrik i ren furuskog. Arten trives også godt i parker, hager, frukthager og kulturlandskap med trær og hekker.

Den er dermed ikke bundet til én bestemt skogtype. Gode områder kombinerer trær og busker til reir og sangposter med mer åpne flater eller vegetasjon der fuglene kan finne mat.

Frø, knopper og frukt utgjør mye av dietten utenom hekkesesongen. Bokfinker søker ofte næring på bakken og spiser blant annet ugrasfrø, frø som har falt fra trær og korn. Der maten er konsentrert kan mange fugler samles i løse næringsflokker. Bøkenøtter kan bli en særlig viktig vinterressurs i år med stor frøproduksjon.

Om våren og sommeren øker andelen insekter, larver og andre virvelløse dyr kraftig. Ungene mates hovedsakelig med denne proteinrike animalske føden, slik at hekkende bokfinker er avhengige av god tilgang på smådyr selv om de voksne spiser mye frø resten av året.

Sangen er en kort, sammenhengende strofe med en tydelig avslutning. En huskeregel er «fru-fru-fru Borchgrevink». En annen måte å huske den på er at den kan høres ut som noen som løper ned en trapp og slår kollbøtte på slutten.

Hannene synger gjentatte ganger fra tydelige sitteplasser fra tidlig på våren, ofte før selve hekkingen har kommet i gang. De bruker sangen til å markere og forsvare territoriet, og den spiller også en rolle i partnertiltrekning og kontakt.

Studier av sanglæring har vist at unge bokfinker lærer mye av sangen fra andre hanner i stedet for å utvikle ett helt fast, medfødt mønster. Små forskjeller i hva som kopieres og hvordan sangen gjengis gjør at lokale sangtyper og dialekter kan oppstå og leve videre mellom generasjoner.

De fleste norske bokfinker er trekkfugler og overvintrer i Vest-Europa, særlig på De britiske øyer. En del individer blir likevel igjen langs norskekysten, og overvintring forekommer nord til Trøndelag.

Trekket varierer ellers gjennom artens utbredelsesområde. Nordlige og østlige bestander er mer trekkende, mens mange fugler i mildere deler av Vest- og Sør-Europa er standfugler eller bare flytter kortere avstander. Utenom hekkingen kan bokfinker opptre i løse flokker, gjerne sammen med bjørkefink (Fringilla montifringilla) og andre frøspisende fugler.

Hunnen bygger et svært velkamuflert skålformet reir i en grenkløft eller tett vegetasjon. Reiret består av mose, gras og plantefibre som bindes sammen med edderkoppsilke og ofte dekkes utvendig med lav og barkbiter slik at det går i ett med omgivelsene. Hannen deltar lite i selve reirbyggingen.

Et vanlig kull består av 4–5 blålige, flekkete egg. Hunnen ruger i omtrent 12–13 dager, og begge foreldrene mater ungene etter klekking. Ungene blir normalt i reiret i rundt 13–15 dager før de flyr ut og kan være avhengige av foreldrene i ytterligere omkring to til tre uker. Ett kull er vanlig.

Bokfink er blant de europeiske finkene som rammes av trikomonose, en sykdom forårsaket av den encellede parasitten Trichomonas gallinae. Sykdommen dukket opp som en epidemi hos britiske finker i 2005 og førte til omfattende dødelighet og regionale bestandsfall hos både bokfink og grønnfink (Chloris chloris). Genetisk arbeid publisert i 2011 identifiserte en klonal parasittlinje som årsaken til den framvoksende epidemien.

Epidemien spredte seg senere østover og nådde Sør-Fennoskandia. En studie publisert i 2013 dokumenterte bestandsvirkninger i Finland og fant at trekkende bokfinker kan ha bidratt til å frakte parasitten mellom regioner. Grønnfinken fikk de mest dramatiske tidlige tapene, men også bokfinken er nå hardt rammet enkelte steder: den britiske hekkebestanden falt med 36 % mellom 1995 og 2024, og trikomonose regnes som hoveddriveren bak den nyere nedgangen.

Bokfink er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 4 og 8 millioner individer. Overvåkingen var samlet stabil gjennom perioden 1996–2019, men viste en gjennomsnittlig årlig nedgang på omtrent 1 % i 2007–2019, tilsvarende omkring 12 % samlet.

Bestander i flere naboland var samtidig stabile. Bokfinken er fortsatt en av Norges aller vanligste hekkefugler.