Fiskemåke

Fiskemåke (Larus canus) er en mellomstor måke som hekker over store deler av Nord-Eurasia. Voksne fugler er omtrent 40–46 cm lange og veier rundt 400 g, med lys grå rygg, hvitt hode og underside, svarte vingespisser med tydelige hvite flekker og gulgrønne bein og nebb. Om vinteren blir hodet fint gråstripet. Ungfuglene er langt brunere og bruker flere år på å få full voksendrakt.

Sammenlignet med større måker som gråmåke (Larus argentatus) er fiskemåka mindre og lettere bygd, med et slankere nebb uten den tydelige røde flekken som voksne stormåker gjerne har på undernebbet.

Fiskemåka ble tidligere behandlet bredere og omfattet også den nordamerikanske formen brachyrhynchus. Denne regnes nå i de fleste moderne fuglelister som en egen art, Larus brachyrhynchus, etter dokumenterte forskjeller i blant annet lyd, morfologi og genetikk.

Larus canus omfatter dermed de eurasiske bestandene. Flere geografiske former forekommer gjennom det store palearktiske utbredelsesområdet, og østasiatiske fugler kan skille seg tydelig fra europeiske nominatformer i størrelse og fjærdrakt.

Fiskemåka hekker i Norge over hele landet, fra ytterste kyst til høyfjellet. Den bruker marine kystområder, ferskvann i lavlandet og fjellet, myr, jordbruksland og bymiljø, og kan også hekke på hustak langt fra vann.

Arten beveger seg gjerne mellom flere naturtyper i løpet av samme dag. Vann gir hvile- og næringsmuligheter, mens jorder, plener og andre åpne arealer kan være svært rike på virvelløse dyr.

Kostholdet er bredt og opportunistisk. Fiskemåka spiser blant annet meitemark, insekter, krepsdyr, fisk, små virveldyr, korn, åtsler og menneskeskapt mat. På jorder og plener kan store deler av næringssøket foregå på bakken.

Fuglene tilpasser teknikken etter maten som finnes. De plukker byttedyr fra bakken og vannoverflaten og kan følge jordbearbeiding eller beitedyr når aktiviteten gjør smådyr lettere tilgjengelige.

Fiskemåka er fleksibel i hekkestrategien og kan hekke som enkeltpar, i løse grupper eller i kolonier. Utenom hekkesesongen samles fuglene ofte i flokker på gode næringsområder og på felles hvileplasser.

Et feltforsøk som sammenlignet kolonier med enkeltstående reir fant at forsøksegg nær kolonier overlevde bedre enn ved enkeltstående reir, trolig fordi flere voksne fugler kunne gå sammen om å jage bort rovdyr. Dette bidrar til å forklare hvorfor arten kan veksle mellom enkeltvis og kolonial hekking etter lokale forhold.

De fleste fiskemåker som hekker i Norge forlater landet etter hekkesesongen og overvintrer rundt Nordsjøen og videre sørvestover i Europa. Mange kan likevel overvintre i Norge, særlig langs Vestlandet.

En stor del av vinterfuglene her til lands kommer fra nordlige og østlige hekkebestander i Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Det gjør at norske vinterbestander kan bestå av både lokale fugler og trekkfugler fra andre områder.

Fiskemåker kan hekke enkeltvis eller i kolonier. Reirplassen varierer uvanlig mye og kan ligge på øyer, kystberg, myr, innsjøbredder, fjellområder eller tak i tettbygde strøk. Et vanlig kull består av tre egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 22–28 dager.

Ungene klekkes dunete og bevegelige og forlater selve reirgropen kort tid etter klekking, men holder seg i nærheten og er fortsatt helt avhengige av foreldrene for mat og beskyttelse. De blir flygedyktige etter omtrent 34–36 dager. Begge foreldrene forsvarer hekkeområdet, og voksne fugler kan varsle høylytt, stupe mot og i enkelte tilfeller treffe dyr eller mennesker som kommer for nær egg eller unger.

Fiskemåka utnytter menneskepåvirkede landskap i stor grad. Jordbruksmark, plener, parker og forstyrret jord kan gi rike næringsområder, mens flate tak og andre konstruksjoner gir hekkeplasser i tettsteder der naturlige alternativer kan være få.

Denne tilpasningsevnen skaper også konflikt. En studie av takhekkende fiskemåker i Malmö dokumenterte klager på støy, avføring og voksne fugler som forsvarte ungene. I Norge oppstår tilsvarende konflikter særlig i hekketiden, men arten er samtidig sårbar nasjonalt, noe som gjør det viktig å skille mellom forebyggende tiltak og ødeleggelse av aktive reir.

Fiskemåka er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er situasjonen betydelig svakere, og arten er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 180 000 og 250 000 individer. I deler av Sør-Norge har hekkebestanden gått svært kraftig tilbake, og Artsdatabanken anslo den samlede norske nedgangen til 30–50 % over tre generasjoner. Arten ble derfor flyttet fra nær truet i 2015 til sårbar i 2021.

Tilbakegangen har ikke vært like sterk overalt. Fra Nordland til Finnmark var den samlede nedgangen mindre tydelig. Bestandsutviklingen i Midt- og Nord-Norge er derfor dårligere kjent.

På hekkeplassene er fiskemåka utsatt for flere samtidige påvirkninger. Mink kan ta egg og unger, mens drenering og tørrlegging av våtmark kan redusere egnede hekkeområder. Forurensning kan også påvirke lokale bestander negativt.

I tettbygde områder oppstår en annen type konflikt. Fiskemåker kan oppfattes som støyende eller sjenerende, og dette fører enkelte steder til ulovlig ødeleggelse av reir og knusing av egg. Forstyrrelser i selve hekketiden kan dessuten redusere hekkesuksessen selv når reirene ikke ødelegges direkte.

Mange tiltak for fiskemåke er enkle og lokale. Å gi hekkende fugler ro, skjerme reir og unger mot trafikk og ferdsel og planlegge arbeid utenom hekkesesongen kan gi umiddelbar effekt der fuglene hekker tett på mennesker.

BirdLife Norge viser også til mer målrettede tiltak som rydding av gjengrodde hekkeholmer, etablering av hekkeplattformer og hekkekasser og bekjempelse av mink. Slike tiltak kan være særlig viktige i områder der tradisjonelle kolonier har lav ungeproduksjon eller der naturlige hekkeplasser er blitt dårligere.