Svartbak

Svartbak (Larus marinus) er verdens største nålevende måke. Voksne fugler er omtrent 64–79 cm lange, har et vingespenn på rundt 150–170 cm og veier i gjennomsnitt omtrent 1,56 kg, men store individer kan veie mer enn 2 kg. Voksne fugler har hvitt hode og hvit underside, nesten svart rygg og overside av vingene, rosa bein og et kraftig gult nebb med rød flekk på undernebbet.

Ungfugler er spraglete brunlige og bruker flere år på å få den rene voksendrakten. Den mindre sildemåka (Larus fuscus) er slankere, har vanligvis gule bein og mindre kraftig nebb, og ryggen er som regel lysere enn den nærmest svarte oversiden hos voksen svartbak. Arten er langlivet; ringmerkingsdata omfatter et individ som ble over 26 år gammelt.

Svartbaken er sterkt knyttet til den nordatlantiske kysten. I Norge hekker den vanlig langs hele kysten på holmer, skjær, øyer og andre åpne kystlokaliteter, og på Sørlandet også fåtallig ved enkelte store innsjøer i innlandet. Den søker næring i kystfarvann, estuarier, på strender, i havner og langt til havs.

Arten er svært fleksibel og skifter lett mellom naturlige og menneskeskapte næringsområder. I hekketiden holder fuglene næringssøket mer konsentrert rundt reiret, mens ikke-hekkende fugler og fugler om vinteren kan bevege seg over langt større områder langs kysten og ute i åpent hav.

Svartbaken er både opportunistisk åtseleter og en av de kraftigste fuglepredatorene i nordlige kystøkosystemer. Fisk, marine virvelløse dyr, åtsler, matavfall, egg, fugleunger og voksne fugler tas sammen med små pattedyr og annen terrestrisk føde. Den stjeler også mat fra andre sjøfugler, blant annet fisk som fraktes tilbake til koloniene.

Kostholdet varierer enormt mellom lokaliteter og til og med mellom nabopar. En studie publisert på nett i 2019 på Skokholm i Wales analyserte mer enn 1 000 gulpeboller fra 26 hekkende par. Sjøfugl, særlig havlire, og kanin dominerte restene. De fleste par var generalister, mens sju av de 26 parene spesialiserte seg tydelig på enten fugler eller pattedyr. En studie publisert i 2016 ved to sjøfuglkolonier i det østlige Canada fant like sterke lokale effekter. På Gull Island spiste svartbak opptil 40 % av lomvieeggene som ble lagt, samtidig som de også tok krykkjeegg, unger og voksne fugler. Slik predasjon kan være viktig lokalt uten at alle svartbaker eller alle kolonier har samme økologiske effekt.

Svartbak søker vanligvis næring alene, i par eller i løse grupper i stedet for gjennom koordinert gruppejakt. Den patruljerer kystlinjer og sjøfuglkolonier fra luften, leter etter mat i fjæra og følger med på andre fugler for å oppdage muligheter til å stjele bytte. Den store kroppsstørrelsen gjør at voksne fugler kan dominere mange mindre måker ved kadavre og andre rike matkilder.

Utenom hekketiden kan fuglene samles ved gode næringsområder og på felles nattplasser. I hekketiden kan enkeltindivider være svært trofaste mot bestemte næringsområder og gjenta lignende ruter, slik at nabofugler kan utnytte ganske forskjellige deler av landskapet rundt kolonien.

Norske svartbaker er delvis trekkfugler. Om høsten beveger mange seg sørover og sørvestover langs kysten, og en betydelig del overvintrer utenlands rundt Nordsjøen, De britiske øyer og andre deler av Vest-Europa. Andre individer blir i norske farvann gjennom vinteren.

Også fugler fra Svalbard og den vestlige delen av Barentshavet antas å overvintre langs Vest-Europas kyster og ute i Nord-Atlanteren. Det norske vinterbildet er derfor en blanding av lokale fugler og bevegelser mellom ulike nordatlantiske bestander.

Svartbak hekker både som enkeltpar og i løse kolonier, ofte sammen med andre sjøfugler. Hekkende par forsvarer reirterritoriet kraftig. Reiret er en kraftig grop eller tue på bakken, foret med gress, tang og annet plantemateriale, og legges vanligvis på øyer, skjær, svaberg, kystbakker eller andre åpne steder med god oversikt.

To eller tre egg er normalt. Begge voksne ruger i omtrent 27–28 dager og deltar i forsvar og mating av ungene. De dunete ungene forlater selve reirgropa tidlig, men er fortsatt avhengige av foreldrene og blir flygedyktige etter rundt 50–55 dager.

Svartbak er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021 for Fastlands-Norge. Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått til omtrent 86 000 individer, med hoveddelen av bestanden fra Stad og nordover. Samlet ble bestandsutviklingen vurdert som relativt stabil fordi nedgangen i Troms og Finnmark delvis er blitt motvirket av mer stabile eller økende bestander lenger sør.

En global analyse publisert på nett i 2022 tegnet samtidig et langt svakere bilde enn den formelle globale statusen. Verdens hekkebestand ble anslått å ha falt fra omtrent 291 000 par i 1985 til rundt 152 000–165 000 par i 2021, en nedgang på cirka 43–48 % over tre generasjoner. En nedgang av denne størrelsen er stor nok til å tilsvare sårbar etter IUCNs terskler, og forskerne anbefalte en ny vurdering. Norge skilte seg ut som forholdsvis stabilt i analysen, men med stor usikkerhet og nedgang i flere av de årlig overvåkede koloniene.

På Svalbard er svartbak vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden der ble anslått til omtrent 200–600 individer. Bestanden er liten nok til at arten isolert sett ville ligget på nivå med sårbar, men kategorien er satt lavere fordi svartbak har betydelige bestander i nærliggende områder og har ekspandert på Svalbard gjennom 1900-tallet. Det er ikke identifisert kjente trusler i hekkeområdene på Svalbard.