Halsbåndparakitt

Halsbåndparakitt (Psittacula krameri) er en slank og langhalet papegøye som naturlig forekommer i Afrika sør for Sahara og på det indiske subkontinentet. Voksne fugler blir omkring 38–42 cm lange, der en stor del av lengden utgjøres av den spisse halen, og veier rundt 142 g. Fjærdrakten er hovedsakelig grønn og nebbet rødt. Voksne hanner utvikler en smal svart strupelinje og et rosa halsbånd, mens hunner og ungfugler mangler den komplette ringen.

Det finnes flere geografisk forskjellige bestander gjennom det naturlige utbredelsesområdet, og introduserte bestander kan ha opphav i ulike deler av dette området. Den større aleksanderparakitten (Psittacula eupatria) kan forekomme sammen med arten både i Sør-Asia og enkelte introduserte europeiske bestander, men er kraftigere bygd, har mye større nebb og en tydelig vinrød skulderflekk.

Halsbåndparakitten foretrekker åpen skog, savanne, jordbruksland, frukthager, parker og andre landskap med eldre trær fremfor tett, lukket skog. Den bruker også byer og tettsteder der store trær gir mat, overnattingsplasser og hulrom til hekking.

Denne toleransen for menneskepåvirkede landskap er viktig både i det naturlige og det introduserte utbredelsesområdet. Eldre trær forblir en nøkkelressurs selv i tettbygde områder fordi arten er avhengig av hulrom til hekking og ofte bruker tradisjonelle felles overnattingsplasser i store trær.

Kostholdet er bredt og hovedsakelig plantebasert. Frø, korn, frukt, knopper, blomster og nektar tas regelmessig, i tillegg til mindre mengder virvelløse dyr. Dyrkede vekster og mat som tilbys i hager kan også være viktige lokalt.

Sesongvariasjon i mattilgangen kan påvirke hekkingen. En studie av frittlevende fugler i Gujarat, India, fant at dueert (Cajanus cajan) var særlig viktig i hekkeperioden, mens korn dominerte på andre tider av året.

Halsbåndparakitter er svært sosiale fugler. Utenfor hekkesesongen søker de ofte mat og forflytter seg i flokker, og store mengder kan samles på tradisjonelle felles overnattingsplasser om kvelden. Slike samlinger er særlig iøynefallende ved soloppgang og solnedgang når store flokker forlater eller vender tilbake til hvileplassen.

Arten er også svært vokal og fleksibel i atferden. Høye kontakt- og flygerop bidrar til å holde bevegelige flokker samlet, mens fuglene raskt lærer å utnytte nye matkilder og menneskeskapte ressurser. Rask og direkte flukt gjør det mulig å pendle effektivt mellom spredte nærings- og hvileområder.

Hekketiden varierer sterkt geografisk. I nordvestlige India begynner pardannelsen fra høsten og inn i tidlig vinter, og hekkeaktiviteten topper seg i den kjøligere delen av året, mens introduserte bestander i temperert Europa hekker senere på våren. Arten er en sekundær hulruger som bruker hulrom i eldre trær og av og til i bygninger.

Et typisk kull består av tre til fire egg, selv om to til seks er registrert. Hunnen ruger i omkring 22–24 døgn. Ungene klekkes nakne og hjelpeløse og blir i hulrommet i omtrent 40–50 døgn, mens begge foreldrene sørger for mat.

En studie av 108 reir i England fant en median på fire egg og 72 % samlet reiroverlevelse. Reproduksjonen var høy nok til å forklare mye av den raske bestandsveksten der, forutsatt høy overlevelse hos voksne og ungfugler.

Få papegøyer har etablert introduserte bestander like vellykket som halsbåndparakitten. Rømte og utsatte burfugler har skapt selvopprettholdende bestander i Europa, Midtøsten og andre regioner, og mer enn 90 etablerte hekkebestander er rapportert i Europa. I Storbritannia begynte arten å hekke årlig i 1969 og er fortsatt særlig konsentrert i London og Sørøst-England.

De økologiske effektene er reelle, men varierer mellom områder. Eksperimenter i Storbritannia viste at stedegne hagefugler reduserte næringssøkingen når halsbåndparakitter var til stede, mens forskning i Belgia dokumenterte konkurranse med spettmeis (Sitta europaea) om reirhulrom. Tilsvarende bestandsvirkninger på stedegne hulrugere er ikke påvist i Storbritannia. Introduserte bestander kan dermed skape lokal konkurranse og skade jordbruk uten at den samme påvirkningen nødvendigvis oppstår overalt der arten etablerer seg.

Halsbåndparakitt er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er vidt utbredt og svært tilpasningsdyktig i sitt naturlige afrikanske og asiatiske utbredelsesområde.

Indiske overvåkingsestimater oppdatert i 2025 er tydelig positive: omtrent +61 % på lang sikt og +2,3 % per år i nyere tid, og begge usikkerhetsintervallene ligger helt over null. Trend- og prioriteringskategoriene ble ikke beregnet på nytt i 2025; den underliggende 2023-vurderingen klassifiserte begge trendene som usikre og arten med lav bevaringsprioritet. Introduserte bestander kan vokse enda raskere: britisk overvåking viser en økning på 2696 % i hekkebestanden fra 1995 til 2024, mens det nyeste nasjonale bestandsestimatet som oppgis der er rundt 12 000 hekkende par fra 2016.