Silkehegre

Silkehegre (Egretta garzetta) er en slank hvit hegre, vanligvis 55–65 cm lang med et vingespenn på omtrent 88–106 cm og en vekt rundt 450 g. Voksne fugler har et svart nebb, svarte bein og tydelig gule føtter. I hekketiden utvikler de lange prydfjær på hodet, ryggen og brystet, samtidig som den nakne ansiktshuden får sterkere farger.

Den hvite formen av strandhegre (Egretta gularis) kan ligne svært mye der artene overlapper, men silkehegre viser som regel den renere kombinasjonen av svart nebb, svarte bein og gule føtter. Arten er langt mindre og spinklere enn egretthegre og andre store hvite hegrer.

Artsavgrensningen hos silkehegre har endret seg flere ganger rundt Indiahavet. Den mørke og hvite dimorfe formen på Madagaskar og nærliggende øyer ble lenge behandlet som den separate arten dimorfhegre (Egretta dimorpha) og har også blitt plassert sammen med strandhegre i enkelte klassifikasjoner.

Den behandles nå som underarten Egretta garzetta dimorpha av silkehegre, mens den vidt utbredte formen i Afrika, Europa og store deler av Asia er E. g. garzetta. De skiftende behandlingene forklarer hvorfor eldre og nyere kilder kan plassere de samme øybestandene under forskjellige arter.

Silkehegre bruker grunne ferskvanns- og kystvåtmarker, blant annet myrer, elver, innsjøkanter, elvemunninger, tidevannsflater, laguner, mangrover og rismarker. Arten foretrekker steder der grunt vann gir enkel tilgang til små vannlevende byttedyr.

Den bruker både naturlige våtmarker og kunstige eller sterkt menneskepåvirkede områder. Vannstanden er viktig: eksponerte grunner, tidevannsløp og uttørkende dammer kan konsentrere byttedyr og raskt tiltrekke seg næringssøkende fugler.

Fisk dominerer kostholdet i mange våtmarker, men krepsdyr, amfibier, vanninsekter, bløtdyr og andre smådyr tas også. Byttevalget endrer seg med habitat, vanndybde og lokal tilgjengelighet.

Arten skifter lett mellom ulike byttetyper når forholdene endrer seg og kan dermed utnytte både tidevannskyst og ferskvannshabitater i innlandet.

Silkehegre er en uvanlig aktiv jeger. Den vasser, går og løper tidvis gjennom grunt vann og skraper eller rister ofte med de knallgule føttene for å jage skjulte byttedyr fram før den slår til. Føttene er dermed ikke bare et kjennetegn, men spiller også en direkte rolle i jakten.

Jaktmetoden endrer seg med byttet. Feltstudier fant mer stå-og-vente-jakt når fuglene søkte større og raskere fisk, mens gange og korte forfølgelser ble brukt mer mot middels mobile byttedyr. Fuglene kan også vippe vingene, storme gjennom grunt vann eller kortvarig stå stille i lufta, og har dermed et fleksibelt repertoar sammenlignet med den mer statiske jakten hos mange større hegrer.

Bevegelsesmønsteret varierer gjennom den store utbredelsen. Mange tropiske bestander er standfugler eller gjør lokale forflytninger, mens fugler fra kaldere deler av Europa og Asia trekker sørover eller til mildere kystområder etter hekkingen.

Arten har også ekspandert kraftig mot nordvest i Europa. Silkehegre var fortsatt en sjelden gjest i Storbritannia fram til slutten av 1900-tallet, hekket der første gang i 1996 og er nå etablert over store deler av landet. Nyere anslag ligger rundt 1 100 hekkende par. Mildere vintre ser ut til å ha økt overlevelsen langs den ekspanderende nordgrensen, sammen med god tilgang på egnede våtmarker.

Silkehegrer hekker i kolonier, ofte i samme kolonier som andre hegrer og vannfugler. Hannen viser seg fram ved reirplassen med blant annet en karakteristisk strekkpositur, der nebbet rettes oppover og prydfjærene reises. Reiret er vanligvis en plattform av pinner i trær eller tette busker nær våtmarker. Begge kjønn bygger, men hannen bringer vanligvis mesteparten av pinnene mens hunnen arrangerer dem.

Kullstørrelsen varierer geografisk. Ett til sju egg er registrert; gjennomsnittet ligger rundt to til tre i store deler av Øst- og Sør-Afrika, mens fire eller fem er vanlig i Storbritannia. Eggene er blågrønne, og begge foreldrene ruger i omtrent 21–25 dager. Ungene holder seg i reiret og nærliggende greiner mens de utvikler seg og blir fullt flygedyktige etter omtrent 40–45 dager.

Klekkingen skjer asynkront, slik at søsknene kan bli tydelig forskjellige i størrelse. En studie publisert i 2020 i en koloni i Tunisia viste at de eldste ungene kom først til maten og spiste mer enn yngre søsken.

Silkehegre er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika, Europa og Asia.

Bestandene øker i enkelte regioner, særlig i Nordvest-Europa. Andre steder kan drenering, endrede vannstander, forurensning og forstyrrelse redusere lokale nærings- og hekkeområder.