Steinskvett

Steinskvett (Oenanthe oenanthe) er en liten og langbeint fugl med en av de videste hekkeutbredelsene blant spurvefugler. Arten hekker fra Europa og Nord-Asia gjennom Grønland og det kanadiske Arktis til Alaska, men hele arten tilbringer vinteren i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 14,5–16 cm lange og veier ofte rundt 20–30 gram.

Hannen i hekkedrakt har blågrå rygg, svarte vinger og øyemaske, lyst beige bryst og en svært tydelig hvit overgump og hale. Hunner og ungfugler er brunere og mindre kontrastfulle, men den brede hvite overgumpen og det svarte endebåndet på halen er tydelige i alle drakter og blant de beste kjennetegnene når fuglen flyr opp.

I Norge hekker steinskvett over store deler av landet fra ytterkysten til høyfjellet og er særlig karakteristisk i åpent, steinete terreng over skoggrensa. I lavlandet finnes den blant annet på hei, klippekyst, beitemark og andre åpne områder med kort vegetasjon, steingjerder eller spredte steiner.

Arten trenger en kombinasjon av åpen mark til næringssøk, lave utkikksposter og hulrom til reiret. Den blir mindre vanlig når vegetasjonen blir høy og tett. I fjellet og arktiske områder opprettholdes åpne habitater naturlig, mens beite og annen tradisjonell bruk kan skape tilsvarende struktur i lavlandet.

Kostholdet domineres av insekter og andre små virvelløse dyr, blant annet biller, maur, fluer, larver, edderkopper og små mark. Bær og annen planteføde får større betydning når tilgangen på smådyr er lavere og under deler av trekket.

Det meste av maten tas på eller like over bakken. Steinskvetten sitter gjerne på en stein, gjerdestolpe eller annen lav utkikkspost, oppdager et bytte og løper eller hopper etter det. Den gjør også korte utfall i lufta etter flygende insekter. Åpen mark kombinert med lave sitteplasser er derfor en viktig del av artens næringssøk.

Steinskvetten er sterkt territoriell. Dette er tydeligst i hekkeområdene, men individer kan også forsvare midlertidige territorier under trekket og i afrikanske vinterområder. Inntrengere jages aktivt, og fuglene kan også drive bort andre små spurvefugler fra gode næringsplasser.

Steinskvetten har et av de mest spektakulære trekksystemene blant små spurvefugler. Alle bestander overvintrer sør for Sahara, selv om hekkeområdet strekker seg nesten rundt hele den nordlige halvkule. En lysloggerstudie publisert i 2012 viste at fugler fra Alaska kan tilbakelegge omtrent 14 500 km hver vei til Afrika, mens en fugl som hekket i det østlige kanadiske Arktis krysset rundt 3 500 km av Nord-Atlanteren før den fortsatte sørover.

Europeiske bestander følger heller ikke én felles rute. En sporingsstudie publisert i 2022 sammenlignet fugler fra Tyskland, Sveits og Østerrike og fant at alpebestandene krysset Middelhavet mer direkte, mens den tyske lavlandsbestanden gikk lenger vest via Den iberiske halvøy. Skandinaviske steinskvetter inngår i det samme store transsahariske trekksystemet. Dette gjør overlevelsen avhengig av forhold i mange områder langt utenfor Norge.

Reiret skjules i et hulrom, ofte mellom steiner, under en blokk, i en steinmur, jordbanke eller forlatt dyrehule. Hunnen bygger en skål av gress, røtter og annet plantemateriale med et mykere lag innerst. Fem eller seks lyseblå egg er vanlig, men kullstørrelsen varierer.

Rugingen varer omtrent 14 dager og utføres hovedsakelig av hunnen. Begge foreldrene mater ungene, som vanligvis forlater reiret etter rundt 15–16 dager og fortsatt følges og mates en periode etterpå. I nordlige områder med svært lange sommerdager kan foreldrene utnytte nesten hele døgnet til næringssøk og mating av ungene.

Steinskvett er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 400 000–1 000 000 individer. Arten ble da vurdert som i tilbakegang, men norsk overvåking viste en stabil bestand i perioden 2010–2019.

På lengre sikt har steinskvetten gått betydelig tilbake i Europa. Arten er avhengig av åpne og sparsomt vegeterte habitater, og redusert beite, gjengroing og andre endringer som gjør landskapet tettere kan redusere hekkeområdene lokalt. Samtidig er norske fugler langdistansetrekkere, slik at forhold under trekk og i afrikanske vinterområder også kan påvirke hvor mange som vender tilbake.