Svarthodehegre

Svarthodehegre (Ardea melanocephala) er en stor og slank afrikansk hegre, omtrent 85–96 cm lang med et vingespenn på rundt 150–160 cm og dermed omtrent på størrelse med gråhegre (Ardea cinerea). Voksne fugler har svart isse og bakhals, hvit hake og strupe og ellers hovedsakelig grå fjærdrakt, med lange prydfjær på hals og rygg. I flukt står de lyse undervingene i tydelig kontrast til de mørke svingfjærene. Nebbet er mørkt på oversiden og gulaktig under, mens beina er svarte.

Kjønnene ligner hverandre. Ungfugler er mattere og mer brunlige på hode, hals og bryst. Irisen er normalt gul, men ved starten av hekkingen kan den bli markant rød før fargen gradvis går tilbake mot gult under rugingen.

Svarthodehegre er særlig knyttet til åpne landskap, blant annet naturlig gressland og savanne, våtenger, fuktig beitemark, jordbruksland og lysninger. Arten bruker også grunne våtmarker og kantene av elver, dammer og innsjøer.

I motsetning til mange store hegrer er den ikke sterkt bundet til stående vann og kan tilbringe mye av næringssøket langt fra våtmarker. Irrigerte jorder, reservoarer, beitemarker og andre menneskeskapte åpne miljøer kan gi gode næringsområder der byttedyr er tallrike.

Store insekter som gresshopper og vandregresshopper kan utgjøre en stor del av kostholdet, særlig i regnfulle perioder. Meitemark, edderkopper, skorpioner og andre virvelløse dyr tas også.

Arten skifter lett til større virveldyr og tar blant annet frosker, øgler, fisk, små pattedyr og av og til fugler. Det brede kostholdet gjør at arten kan utnytte perioder med mye tilgjengelig bytte både i gressland og våtmark.

Svarthodehegre er uvanlig landlevende til å være en stor hegre. Den søker vanligvis næring alene, går sakte gjennom gresset med langsomme, høye skritt og følger med på bakken foran seg. Når et byttedyr oppdages, kan fuglen svinge halsen fra side til side før den skyter nebbet fram i et raskt angrep.

Jakten er ikke begrenset til dagslys; svarthodehegre jakter også regelmessig etter mørkets frembrudd. Arten utnytter raskt midlertidige konsentrasjoner av byttedyr og kan samle seg der regn, flom, brann, slått eller insektutbrudd plutselig gjør store mengder mat tilgjengelig.

Utenom hekkekoloniene opptrer svarthodehegre vanligvis alene eller med god avstand mellom individene. Fuglene hviler og overnatter i trær og kan samle seg sammen med andre hegrer, men mye av den aktive tiden brukes på selvstendig næringssøk over åpent terreng.

Bevegelsesmønsteret varierer sterkt gjennom Afrika og følger ofte nedbør og endringer i mattilgang. Nordlige bestander kan gjøre tydelige sesongbevegelser inn i områder som nylig har blitt våte, mens mange fugler i ekvatoriale og sørlige deler av Afrika er mer stedbundne. Selv stedbundne bestander kan flytte lokalt når gressland, oversvømmelse og mattilgang endrer seg.

Hekkingen topper seg vanligvis i regntiden, men tidspunktet varierer mellom regioner, og enkelte bestander kan hekke gjennom hele året. Svarthodehegre hekker i kolonier og ofte sammen med andre vannfugler, av og til i kolonier med flere hundre par. Under kurtisen utfører fuglen blant annet en karakteristisk strekkpositur der nebbet rettes oppover samtidig som fjærene på hake og strupe blåses opp, slik at den hvite strupen fremheves.

Reirene er oftest løse plattformer av kvister høyt i trær, men sivbelter og bakkeplasser kan også brukes. Begge foreldrene ruger og beskytter eller skygger senere ungene. To eller tre blekblågrønne egg er vanligst, men kull på to til seks er registrert.

Rugetiden er omtrent 25 dager. Ungene blir vanligvis flygedyktige etter rundt 40–50 dager og selvstendige ved omtrent 60 dagers alder.

Svarthodehegre er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara.

En regional vurdering fra 2025 for Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini klassifiserer også arten som livskraftig og anslår grovt 30 000–150 000 kjønnsmodne individer. Anslaget er usikkert. Lokale trender varierer, og tilgjengelige data gir ikke et entydig bilde av utviklingen i hele regionen.

Beitemarker, irrigasjon, demninger og reservoarer har skapt nye næringsområder enkelte steder. Motsatt reduserer tap av produktivt gressland og forringelse av våtmarker tilgangen på gode næringsområder, mens forstyrrelser kan påvirke store hekkekolonier.