Hadadaibis

Hadadaibis (Bostrychia hagedash) er en middels stor og kraftig ibis som finnes over store deler av Afrika sør for Sahara. Den er omtrent 65–76 cm lang og veier rundt 1,3 kg. Ved første øyekast virker fjærdrakten gråbrun, men vingedekkfjærene og ryggen skinner metallisk i grønt, bronse og lilla i godt lys. En smal lys stripe går over kinnet, og det lange, nedoverbøyde nebbet er mørkt med et tydelig rødt bånd langs overnebbet.

Den kraftige stemmen er nesten like karakteristisk som utseendet. Det gjentatte trompetende ha-da-da-ropet høres ofte i flukt og rundt overnattingsplasser og har gjort arten til en av de mest gjenkjennelige fuglelydene i mange afrikanske byer og landskap. Navnet på arten er onomatopoetisk og kommer fra dette karakteristiske ropet.

Hadadaibisen bruker gressland, våtmarkskanter, elvebredder, savanne, jordbruksområder og andre åpne miljøer med myk jord som egner seg godt til næringssøk med nebbet. Arten er særlig vellykket der bakken holder seg fuktig nok til at nedgravde virvelløse dyr både er tallrike og lette å oppdage.

Den har også tilpasset seg svært godt til parker, hager, golfbaner og vannede plener i byområder. Store trær i nærheten gir hvile-, overnattings- og hekkeplasser og gjør at fuglene kan gjennomføre store deler av den daglige aktiviteten i sterkt menneskepåvirkede landskap.

Meitemark, insektlarver og andre jordlevende virvelløse dyr utgjør mye av kostholdet. Snegler og insekter på overflaten tas også, sammen med enkelte små frosker, reptiler og andre små virveldyr.

Hadadaibiser finner vanligvis mat ved å gå rolig over gress eller myk jord og gjentatte ganger stikke det buede nebbet ned i bakken. De søker næring alene, i par eller i løse grupper, mens større antall kan samles der maten er særlig konsentrert.

Nebbspissen inneholder et spesialisert sanseorgan med svært mange mekanoreseptorer. Disse gjør fuglen i stand til å registrere små vibrasjoner fra byttedyr som beveger seg under bakken, en sanseevne kjent som fjernberøring. Forsøk publisert i 2024 viste at hadadaibiser kunne finne nedgravde byttedyr i bevegelse ved hjelp av vibrasjoner alene.

Næringssøket blir mer effektivt når jordfuktigheten øker, fordi fuktig jord både er lettere å stikke nebbet ned i og overfører de små vibrasjonene fra skjulte byttedyr bedre. Nebbet er derfor ikke bare et redskap til å stikke i bakken med, men et svært følsomt system for å oppdage byttedyr som ikke kan sees.

Hadadaibiser er dagaktive og flyr ofte mellom næringsområder og felles overnattingsplasser rundt daggry og skumring. Større antall kan samles ved overnattingsplassene selv om fuglene sprer seg mer gjennom dagen.

Ropingen er særlig tydelig under disse forflytningene. Par og grupper roper ofte sammen i flukt eller når de forstyrres, og de eksplosive trompetropene kan høres over lange avstander. Selv om hekkeparene har egne reirplasser framfor å danne tette kolonier, tolererer individene hverandre godt ved mat og overnattingsplasser utenfor selve reirsonen.

Hadadaibiser er monogame og hekker vanligvis som enkeltpar framfor i tette kolonier. Reiret er en plattform av pinner og kvister, som oftest plassert i et tre, men av og til også på andre opphøyde konstruksjoner nær gode næringsområder.

Tidspunktet for hekkingen varierer geografisk og påvirkes av nedbør og mattilgang. To eller tre egg er vanlig, men kull på ett til fire er kjent. Begge foreldrene ruger i omtrent 25–28 dager og tar hånd om ungene, som vanligvis forlater reiret etter omtrent 33–40 dager. Etter at ungene har forlatt reiret, kan de fortsatt være avhengige av foreldrene for mat i omtrent tre måneder mens de gradvis blir mer selvstendige.

Få hjemmehørende fugler i det sørlige Afrika har utvidet utbredelsen så markant som hadadaibisen. Vanning, magasiner, jordbruk og grønne byområder har skapt fuktige næringsplasser i områder som historisk var for tørre til effektivt næringssøk, mens plantede trær gir overnattings- og hekkeplasser.

Forskning i Sør-Afrika har vist at jordfuktighet kan begrense hvor effektivt fuglene finner mat, mens urban vanning gir hadadaibiser tilgang til egnede næringsområder også i tørre perioder. Hadadaibisen har dermed ikke bare lært seg å tåle bymiljøer; enkelte vanlige former for menneskelig arealbruk har skapt forhold som passer det spesialiserte næringssøket uvanlig godt.

Hadadaibis er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara.

Arten har ekspandert kraftig i deler av det sørlige Afrika og er tallrik i mange jordbruks- og bylandskap. Tørke og tap av fuktige næringsområder kan redusere antallet lokalt, men arten er fortsatt vanlig og vidt utbredt samlet sett.