Tempelugle

Tempelugle (Athene brama) er en liten og kompakt ugle som finnes fra Pakistan og India østover til deler av Sørøst-Asia. Den måler omtrent 19–21 cm i lengde, har et vingespenn på rundt 50–55 cm og veier cirka 110–114 g. Hunnene er vanligvis litt større enn hannene.

Den har et rundt hode uten øretufser, gule øyne og et grønngult nebb. Den gråbrune oversiden er tett dekket av hvite flekker, mens den lyse undersiden har brune striper og tverrbånd. Et hvitt nakkebånd og tydelige hvite øyenbryn gir ansiktet et karakteristisk våkent uttrykk. Den ligner på kirkeugle (Athene noctua), men er gjerne gråere, kraftigere hvitflekket på oversiden og tydeligere tverrbåndet på undersiden.

Tempeluglen foretrekker åpen skog, jordbruksområder, landsbyer, parker, hager og bymiljøer med gamle trær eller bygninger som har egnede hulrom. At den tåler menneskepåvirkede landskap godt, gjør den til en velkjent ugle over store deler av det indiske subkontinentet.

Den bruker trehull, bergsprekker og bygninger til hvile på dagtid og til hekking. En studie publisert i 2015 undersøkte 229 hvileplasser i Madurai-distriktet i Sør-India og fant at tempelugler brukte både åpne greiner og hulrom i trær. Fuglene brukte gjerne store trær, slik at gamle trær med brede trekroner og egnede hulrom kan være viktige også utenom hekkesesongen.

Tempeluglen er en opportunistisk predator. Insekter utgjør en stor del av kostholdet, supplert med gnagere, småfugler, reptiler, amfibier og andre smådyr. Som andre ugler gulper den senere opp ufordøyelige rester som pels, fjær og knokler i form av gulpeboller.

Tempeluglen jakter hovedsakelig fra skumring gjennom natten og rundt daggry. Fuglen sitter gjerne på en grein, ledning eller annen utkikkspost før den slipper seg ned på et bytte på bakken eller i vegetasjonen, og den kan også gjøre korte luftutfall etter flygende insekter.

En studie publisert i 2013 registrerte 1 660 observasjoner av sitteplasser brukt under jakt i Madurai-distriktet i Sør-India og fant at 51 % var på kraftledninger. Tempeluglene ble ofte sett på ledninger nær gatelys, der insekter samlet seg rundt lyset.

På dagtid hviler tempelugler i trehull, bergsprekker, bygninger eller på skjermede greiner og kan sitte synlig ved åpningen til et hulrom. Mye av tiden brukes til hvile, fjærstell og årvåkenhet. Når en fugl blir forstyrret, kan den stirre intenst og gjøre tydelige bevegelser med hodet mens den vurderer det som nærmer seg.

Arten forekommer alene, i par eller i små familiegrupper, og flere fugler kan hvile nær hverandre der det finnes mange egnede skjul. Aktiviteten øker gjerne mot skumringen. Lydene omfatter skarpe, gjentatte toner og skrattende serier, og par holder kontakt med hverandre gjennom vokaliseringer rundt hvileplasser og territorier.

Tidspunktet for hekkingen varierer regionalt, men faller vanligvis mellom november og april. Naturlige trehull er viktige reirplasser, men arten bruker også hulrom i bygninger og fuglekasser. Kurtisen kan omfatte tett kontakt mellom paret, gjensidig fjærstell, nebbkontakt og ritualisert mating før paring.

Kullet består vanligvis av 3–5 hvite egg, selv om studier viser geografisk variasjon. En studie publisert i 2011 fulgte hekkingen i Madurai-distriktet i Sør-India i 2008–2009 og fant en gjennomsnittlig rugetid på omtrent 26 dager. Begge kjønn deltok i rugingen. Ungene forlater vanligvis hulrommet etter omtrent fire til fem uker, men er fortsatt avhengige av foreldrene en periode etterpå.

Tempelugle er vurdert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i mange menneskepåvirkede landskap.

Lokale trusler omfatter fjerning av gamle hule trær, kollisjoner, plantevernmidler og ulovlig fangst eller forfølgelse knyttet til overtro og handel med ville dyr. Evnen til å leve tett på mennesker viser hvor fleksibel arten kan være, men bevaring av gamle trær og trygge reir- og hvilehulrom er fortsatt særlig viktig i by- og jordbrukslandskap.