Brunhodeisfugl

Brunhodeisfugl (Halcyon albiventris), tidligere kjent som kaffersifugl, er en mellomstor afrikansk treisfugl, omtrent 20–22 cm lang og med en vekt på rundt 50–75 g. Den har brunt til gråbrunt hode, et kraftig rødt nebb, varmt brunbeige underside og markerte blå til turkise felt på vingene og ryggen.

Den kan ligne den mindre savanneisfuglen (Halcyon chelicuti), men brunhodeisfuglen har et langt kraftigere og helt rødt nebb og mindre tydelig stripet underside. Ungfugler er mattere i fargene, og nebbet er mørkere før det gradvis blir rødere.

Disse relativt små fuglene kan også bli overraskende gamle. Én ringmerket fugl i det sørlige Afrika ble registrert i live 8 år og 11 måneder etter ringmerkingen.

Brunhodeisfuglen er ikke sterkt knyttet til åpent vann, slik flere andre isfugler er. Den lever i skoglandskap, elveskog, kratt, skogkanter, plantasjer, trekledd gressmark og godt beplantede hager og parker, og kan finnes langt fra elver og innsjøer.

Under jakt trenger den først og fremst gode utkikksposter med åpen eller lett tilgjengelig mark under. Under hekkingen trenger arten i tillegg blottlagte jord- eller sandvegger i raviner, veiskjæringer eller elvebredder der den kan grave reirganger.

Insekter utgjør en stor del av kostholdet, blant annet gresshopper, sirisser, biller, knelere og larver. Edderkopper og andre virvelløse dyr tas også, sammen med frosker, øgler, kameleoner, slanger, småfugler og gnagere. Fisk spises bare av og til, og krabber kan tas nær vann.

Enkelte virveldyr er forholdsvis store i forhold til fuglen. Fra det sørlige Afrika er det registrert slanger på opptil omtrent 23 cm som bytte, i tillegg til skinker, gekkoer, kameleoner og små spurvefugler.

Brunhodeisfuglen er en sittepostjeger. Fuglen speider fra en grein, stolpe eller annen utkikkspost, og når den oppdager et byttedyr gjør den et raskt utfall ned mot bakken, griper det med nebbet og vender som regel tilbake til en sittepost for å håndtere og svelge fangsten.

Jaktformen er fleksibel og opportunistisk fremfor å følge ett fast søkemønster. En studie i Tanzania fant at fuglene ofte forlot sitteposten raskere når de hadde oppdaget et bytte og gjorde et fangstforsøk, noe som viser hvor fleksibelt jaktmønsteret kan være.

Håndteringen varierer også med fangsten. Små insekter kan svelges raskt, mens større reptiler og andre virveldyr krever mer bearbeiding før de kan spises.

Brunhodeisfugler opptrer vanligvis alene eller i par, men familiegrupper kan holde sammen en periode etter hekkingen. I egnede skogmiljøer er de ofte lette å oppdage og avslører seg gjerne med et høyt og karakteristisk rop fra trær og andre åpne sitteplasser.

Arten er i hovedsak stedbunden, men enkelte sørlige bestander gjør lokale sesongmessige forflytninger etter hekkingen. Bevegelsene er begrensede sammenlignet med egentlige langdistansetrekk og varierer mellom ulike deler av utbredelsen.

Brunhodeisfugler hekker vanligvis i en jordvegg i stedet for i et hulrom i et tre. Begge fuglene i paret deltar i å grave en tunnel i en ravine, elvebredd eller annen bratt jordvegg. En typisk tunnel er rundt én meter lang og ender i et bredere reirkammer på omtrent 25–30 cm.

I det sørlige Afrika legges eggene hovedsakelig fra september til desember. Kullet består vanligvis av to til fem hvite egg, men seks forekommer enkelte ganger. Inkubasjonstiden er omtrent 14 dager, og hunnen står for rugingen. Ungene mates videre etter at de forlater reirgangen, og familiegruppen kan holde sammen en periode etter utflyging.

Arten er også registrert som vert for honninglos (Indicator indicator), en reirparasitt som legger egg i reirene til andre fugler.

Brunhodeisfugl er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort afrikansk utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i mange egnede trekledde habitater.

Evnen til å bruke plantasjer, parker og store hager gjør at arten tåler en del menneskepåvirkning. Lokale bestander kan likevel gå tilbake der skog fjernes eller egnede hekkevegger ødelegges eller forstyrres gjentatte ganger.