Smedskjeggfugl

Smedskjeggfugl (Psilopogon haemacephalus) er en liten, kompakt asiatisk skjeggfugl som finnes fra det indiske subkontinentet gjennom store deler av Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 15–18 cm lange og veier rundt 40 g. Kroppen er hovedsakelig grønn, undersiden lys og stripet, mens hodet har en svart øyemaske, gule felt i ansikt og strupe og tydelig rødt på pannen og øvre del av brystet. Kjønnene er svært like, mens ungfugler er mattere og mangler mye av det sterke røde mønsteret.

Fjærdrakten varierer geografisk. De fleste bestandene har de gule ansikts- og strupefeltene beskrevet over, mens enkelte øybestander i Indonesia og Filippinene har langt mer rødt og svart i ansiktet. Arten kan forveksles med andre grønne skjeggfugler der utbredelsen overlapper, men i store deler av India er den større brunhodeskjeggfuglen (Psilopogon zeylanicus) den mest nærliggende sammenligningen. Smedskjeggfuglen er betydelig mindre og har langt sterkere farger rundt ansikt og bryst.

Smedskjeggfuglen lever i åpen skog, skogkanter, frukthager, plantasjer, parker, hager og trekledde byområder. Den tåler sterkt menneskepåvirkede landskap så lenge eldre trær gir frukt, skjul og egnet treverk til reirhull.

Arten er derfor vanlig i mange menneskepåvirkede, men trekledde landskap. Samtidig gjør avhengigheten av eldre trær at hardt ryddede by- og jordbruksområder kan bli uegnede selv om det fortsatt finnes mat.

Kostholdet er sterkt dominert av frukt. Fiken, bær og annen myk frukt er særlig viktige, mens insekter og andre små virvelløse dyr supplerer dietten og også gis til voksende unger. Fuglene spiser for det meste i trær og kan samles sammen med andre fruktetende arter når et tre bærer mye frukt. Insekter kan også fanges i korte luftutfall fra en grein.

Ved å svelge frukt og bevege seg mellom trær kan smedskjeggfuglen også bidra til frøspredning. Kombinasjonen av fruktspising og hulruging gjør arten tett knyttet til områder med eldre og strukturrike trær.

Arten har fått navn etter det svært regelmessige metalliske kallet, gjerne gjengitt som et gjentatt «tuk» eller «kuk» som minner om en smed som slår på metall. Fuglen kan holde det samme kallet gående i lange, jevne serier, og lyden avslører ofte en ellers godt skjult fugl i trekronene før man får øye på den.

Smedskjeggfuglen hekker i hulrom og hakker vanligvis ut sitt eget reirkammer i dødt eller mykt treverk, ofte i en råtnende grein eller stamme. Begge fuglene i paret kan delta i uthakkingen, og gamle hulrom kan også brukes på nytt. Hekketiden varierer gjennom det store utbredelsesområdet og påvirkes av lokalt klima. Ungene klekkes lite utviklet og blir i reirhulen i omtrent fem uker før de flyr ut.

En studie publisert i 2013 fra Dhaka i Bangladesh fulgte 20 reir og fant kull på 2–4 egg, med et gjennomsnitt på tre. Rugetiden var omtrent 14 dager, og begge kjønn deltok i rugingen og i å holde ungene varme og mate dem. Foreldrene brakte både frukt og insekter til reirhulen. Tap av egg og unger skyldtes blant annet predasjon, menneskelig forstyrrelse og ektoparasitter, noe som viser at hulruging reduserer enkelte risikoer uten å fjerne dem.

Smedskjeggfugl er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i mange naturlige og menneskepåvirkede landskap.

I State of India's Birds regnes arten som lav bevaringsprioritet. Oppdateringen fra 2025 viser at både den langsiktige nasjonale trenden og den nyere årlige trenden er stabile. Arten kan bruke plantasjer, frukthager og trekledde byområder, men er lokalt fortsatt avhengig av at eldre fruktbærende trær og trær med egnet treverk for reirhull bevares.