Svartspett

Svartspett (Dryocopus martius) er Europas største hakkespett og en av de mest markante fuglene i norske skoger. Voksne fugler er omtrent 45–55 cm lange og veier vanligvis 250–370 g. Fjærdrakten er nesten helt svart, nebbet lyst gråhvitt og issen sterkt rød. Hannen har rødt over det meste av issen, mens hunnen har en mindre rød flekk bakerst på hodet.

Størrelsen og den helsvarte kroppen gjør arten lett å kjenne igjen, også på avstand. I flukt skiller den seg fra mange mindre spetter ved å fly forholdsvis rett med dype vingeslag og langt mindre tydelig bølgeflukt. De kraftige ropene bærer langt gjennom skogen og er ofte det første tegnet på at en svartspett er i området.

I Norge hekker svartspetten i bar- og blandingsskog og lokalt også i løvskog, særlig på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Gode territorier inneholder gjerne store trær, døende eller døde stammer og partier der vedlevende insekter er lett tilgjengelige. Arten er ikke begrenset til urørt naturskog og kan klare seg i drevet skog dersom store trær, reirtrær og nok død ved blir stående igjen.

Store og forholdsvis frie stammer gir egnede steder for reirhull, mens stubber, liggende ved og stående døde trær gir gode steder å finne mat. Nyere europeiske studier viser også at reirtrær ofte står i partier med en annen struktur enn skogen rundt, slik at både selve reirtrærne og skogen omkring dem kan være viktige.

Maur dominerer dietten, og både voksne maur og larver tas i store mengder. Svartspetten spiser også billelarver og andre vedlevende insekter. Sevje kan også tas av og til, men animalsk føde er klart viktigst.

Svartspetten hakker seg dypt inn i stubber, liggende stammer, stående død ved og enkelte levende trær for å nå maurkolonier og andre insekter inne i veden. Næringssøkingen kan etterlate store, avlange uthakkinger og kraftig åpnet råteved.

Gode næringssteder skifter gjennom året etter hvor insektaktiviteten er størst, og fuglene søker både høyt på stammer og nede ved stubber og liggende ved. En skog med levende, døende og død ved i ulike stadier gir derfor et bredere og mer stabilt mattilbud enn ensartede skogbestander med få store døde stammer og stokker.

Voksne svartspetter er i stor grad standfugler og holder territorier gjennom hele året. Et par bruker et stort skogområde, selv om fuglene tilbringer mye tid hver for seg utenom hekkesesongen. Arten har flere kraftige lokke- og territorialrop og trommer høyt på resonante stammer eller greiner, særlig når hekkesesongen nærmer seg.

Ungfuglene sprer seg etter at de blir selvstendige, mens etablerte voksne gjerne holder seg i det samme området fra år til år.

Begge kjønn deltar i uthakkingen av det store reirhullet, vanligvis høyt oppe i et kraftig tre med fri stamme og nok solid ved til et dypt hulrom. Hvilke treslag som brukes varierer mellom områder: bøk er viktig mange steder i Sentral- og Vest-Europa, mens store furuer og osp ofte brukes lenger nord. Studier fra drevet skog viser gjennomgående at svartspetten velger reirtrær som er betydelig grovere enn trærne rundt.

Et vanlig kull består av 3–5 egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 12 dager og mater ungene, som normalt blir i hulrommet i rundt 26–28 dager. Maur utgjør en stor del av maten til ungene. Paret kan gjenbruke et gammelt reirhull eller hakke ut et nytt. En nyere studie fra flere franske skogsområder fant færre småtrær rundt reirtrær enn i skogen rundt, noe som tyder på at egnede reirforhold handler om mer enn bare selve stammen.

Når svartspetten ikke lenger bruker hulrommet, kan det tas i bruk som reir- eller skjulested av en rekke fugler og pattedyr som ikke selv klarer å hakke ut så store hull. Svartspetten regnes derfor som en viktig økosystemingeniør, og bevaring av reirtrærne kan gagne et helt samfunn av skoglevende arter.

Svartspetten er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 4 000–8 000 individer. Bestanden ser ut til å ha vært stabil i perioden 2008–2019, men kunnskapsgrunnlaget er begrenset. Arten er vanligst på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag og er mer spredt og fåtallig på Vestlandet og nordover.

Skogbruk kan redusere lokal habitatkvalitet dersom store potensielle reirtrær, død ved og gode steder å finne insekter fjernes for effektivt. Siden svartspetten skaper hulrom som senere brukes av mange andre dyr, kan bevaring av store levende, døende og døde trær gi gevinster for langt flere arter enn svartspetten alene.