Dragedrongo

Dragedrongo (Dicrurus paradiseus) er en av de mest særpregede drongoene, med to sterkt forlengede ytre halefjær som ender i brede, vimpelformede spisser. Kroppen er omtrent 31–36 cm lang uten de lange halefjærene, som kan legge til ytterligere rundt 25–30 cm. Voksne fugler veier omkring 70–125 g. Fjærdrakten er glinsende svart med blågrønt skjær, øynene er rødbrune, og mange bestander har en tydelig fjærtopp som bøyer seg frem over nebbet.

Kjønnene ligner hverandre. Arten kan forveksles med vimpeldrongo (Dicrurus remifer), men dragedrongo er større og kraftigere, har et tyngre nebb og vanligvis en tydeligere fjærtopp. Form og lengde på både fjærtoppen og de lange halefjærene varierer mellom underartene.

Veddadrongo (Dicrurus lophorinus) ble tidligere ofte behandlet som en form av dragedrongo, men regnes nå som en egen art som bare finnes på Sri Lanka. Eldre bøker og utbredelsesbeskrivelser kan derfor bruke et bredere artsbegrep for D. paradiseus enn dagens kilder.

Dragedrongo er først og fremst knyttet til skog. Den finnes i fuktig eviggrønn skog og løvskog, sekundærskog, mangroveskog, skogkanter og trekledde plantasjer, og kan også bruke mer åpne områder så lenge det finnes nok større trær. I India er den særlig knyttet til skogkledde landskap.

Arten er standfugl i det meste av utbredelsesområdet. I egnet skog beveger den seg mye gjennom trekronene og de midtre delene av vegetasjonen, ofte sammen med andre fuglearter. Blandingsflokker er en viktig del av økologien og kan gi både bedre tilgang på mat og informasjon om rovdyr i nærheten.

Kostholdet domineres av insekter og andre leddyr. Dragedrongoen gjør korte utfall fra greiner for å ta flygende bytte og plukker også insekter fra blader, greiner og stammer. Blant registrerte byttedyr er maur, bier, biller, øyenstikkere, gresshopper, knelere, møll og termitter. Arten kan også ta mindre virveldyr, blant annet øgler, og drikker nektar.

Noe av det mest bemerkelsesverdige ved dragedrongoen er evnen til å etterligne lydene til andre fugler. Den kopierer sang, kontaktlyder og alarmrop, men etterligningene brukes ikke tilfeldig. Studier fra skog på Sri Lanka publisert i 2006 viste at drongoene bruker ulike etterligninger i ulike situasjoner, blant annet ved alarm og mobbing av rovdyr.

I et avspillingsforsøk publisert samme år ble drongolyder som inneholdt etterligninger mer enn dobbelt så effektive til å tiltrekke andre fuglearter som drongolyder uten etterligning. En studie publisert i 2005 viste også at drongoen fungerer som en viktig varsler i blandingsflokker: den oppdager fare raskt, og andre fugler reagerer på ropene. Andre arter i flokken kan samtidig skremme opp insekter som drongoen fanger, slik at samlivet gir både næringsmuligheter og informasjon om rovdyr. Drongoen kan dermed påvirke hvordan slike flokker dannes og beveger seg gjennom skogen.

Utenom hekketiden kan arten sees alene, i par eller sammen med blandingsflokker.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet, men ligger grovt sett mellom februar og juli og ofte fra mars til juni i store deler av Sør-Asia. Parene er territorielle og modige rundt reiret. De bygger et grunt skålformet reir høyt i et tre av fine røtter, plantefibre og annet materiale bundet sammen med spindelvev og ofte kamuflert med lav. Tre eller fire egg er vanlig, men ett til fire er registrert.

Begge foreldrene deltar i reirbygging, ruging og mating av ungene. Rugingen varer omtrent 15–17 dager, og ungene forlater vanligvis reiret etter rundt 17–28 dager, men er fortsatt avhengige av foreldrene en stund etterpå. En feltstudie publisert i 2020 beskrev et hekkende par som gjentatte ganger skrapte og glattet barken på stammen til reirtreet. Forskerne foreslo at dette kan gjøre det vanskeligere for klatrende rovdyr å komme opp, men det er foreløpig ikke kjent hvor vanlig denne atferden er hos arten.

Dragedrongo er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Sør- og Sørøst-Asia. I store deler av India er den særlig knyttet til skog, og lokale bestander kan derfor påvirkes når skog forsvinner eller fragmenteres.

I India er den langsiktige bestandsutviklingen usikker, mens utviklingen de siste årene har vært omtrent stabil.