Savannedrongo

Savannedrongo (Dicrurus adsimilis) er en velkjent afrikansk sangfugl, omtrent 23–26 cm lang og veier rundt 50 gram. Voksne fugler er glinsende svarte med dypt rødbrune øyne, et kraftig og svakt kroket nebb og en lang, tydelig kløftet hale. Hannene er gjerne litt blankere i fjærdrakten enn hunnene, mens ungfugler er mattere og brunere.

Den dypt kløftede halen, det rødbrune øyet og den opprette sittestillingen gjør arten lett å kjenne igjen i åpne afrikanske skoglandskap, der den ofte sitter godt synlig på en grein eller annen utkikkspost. Den mest aktuelle forvekslingsarten i det sørlige Afrika er den mindre tverrhaledrongoen (Dicrurus ludwigii), som har langt kortere og bare svakt kløftet hale og er sterkere knyttet til skog og tett skoglandskap.

Savannedrongoen lever i et bredt spekter av åpne og halvåpne habitater, blant annet savanneskog, gressland med spredte trær, jordbruksland, plantasjer, parker og hager. Den unngår de tetteste skogene og de mest ekstreme ørkenene, men tåler ellers betydelig menneskelig påvirkning.

Insekter dominerer kosten, supplert med edderkopper, skorpioner og enkelte små virveldyr som øgler, frosker, fisk og småfugler. Mat som stjeles fra andre dyr kan også utgjøre en betydelig del av kosten i enkelte bestander.

Savannedrongoen jakter ofte fra åpne utkikksposter og jakter etter flygende insekter i smidig flukt eller slipper seg ned mot bakken etter bytte. Den følger også beitende pattedyr og andre aktive dyr og fanger insekter som skremmes fram av bevegelsene deres.

Å følge andre dyr gir både muligheter til å fange byttedyr som skremmes fram og til å stjele mat, en atferd som kalles kleptoparasittisme. Drongoen kan derfor lett skifte mellom å fange eget bytte, utnytte insekter som andre dyr driver fram og stjele mat når en god mulighet oppstår.

Arten er dagaktiv, årvåken og sterkt territoriell. Voksne fugler bruker ofte åpne sitteplasser som utkikksposter og reagerer aggressivt på rovfugler, kråkefugler og andre mulige trusler. De mobber gjerne fugler som er langt større enn dem selv.

Savannedrongoen har et variert repertoar av lyder og er en dyktig etterligner. De fleste ropene brukes til vanlig kommunikasjon eller varsling om rovdyr; den uvanlige bruken av falske alarmrop for å manipulere andre arter er beskrevet separat under Bedrag.

Savannedrongoen er et av de best studerte eksemplene på bedragersk kommunikasjon hos ville dyr. Drongoene følger ofte arter som leter etter mat på bakken og gir ekte alarmrop når rovdyr dukker opp. Den opparbeidede tilliten kan deretter utnyttes ved at drongoen gir et falskt alarmrop når et annet dyr har funnet en verdifull matbit, slik at offeret flykter og etterlater maten.

En studie publisert i 2013 fant at mattyveri sto for omkring 22 % av maten drongoene fikk i seg i Kalahari. Falske alarmrop var en viktig del av denne strategien: både surikater (Suricata suricatta) og hvitskriketroster (Turdoides bicolor) var blant artene som kunne lures til å forlate maten.

Et forsøk publisert i 2014 viste hvor fleksibelt bedraget kan være. Når ofrene reagerte svakere etter gjentatt bruk av det samme falske alarmropet, skiftet drongoene til en annen type alarm, blant annet etterligninger av andre arter. Ved å variere varselsignalet kunne de holde bedraget effektivt.

Parene er territorielle. I det sørlige Afrika er egglegging registrert hovedsakelig fra august til januar, med en topp i september og oktober. Reiret er en liten, tynnvegget kopp av kvister, bladstilker og slyngtråder som bindes godt sammen med spindelvev, vanligvis hengt nesten som en liten hengekøye i en greinkløft omtrent 4–6 meter over bakken.

Hunnen legger to til fem egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 15–18 dager og begge mater ungene etter klekking. Ungene forlater vanligvis reiret etter omkring 16–22 dager.

De voksne forsvarer hekketerritoriet aggressivt og mobber gjerne langt større fugler som nærmer seg reiret, noe som viderefører den dristige forsvarsatferden arten viser ellers i året.

Savannedrongoen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt utbredelsesområde i Afrika sør for Sahara, er fortsatt vanlig i mange naturlige og menneskepåvirkede landskap og finnes vidt både innenfor og utenfor verneområder.

Det finnes ikke noe presist globalt bestandsanslag. Lokal tetthet kan påvirkes av endringer i skogstruktur og tilgang på insekter, men ingen stor trussel for hele utbredelsen er identifisert.