Svartdrongo

Svartdrongo (Dicrurus macrocercus) er en middels stor drongo i åpne landskap over store deler av Sør-, Øst- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 26–32 cm lange og veier rundt 40–60 g. Fjærdrakten er glinsende svart med blågrønn irisering i godt lys, øynene er mørkerøde, og den lange halen ender i en dyp, tydelig kløft. Voksne fugler har vanligvis en liten hvit flekk ved nebbroten, et nyttig kjennetegn mot flere andre mørke drongoer.

Arten er nært beslektet med den afrikanske savannedrongoen (Dicrurus adsimilis), som den tidligere ble regnet som samme art som. I Asia kan den også forveksles med den lysere og ofte slankere askedrongoen (Dicrurus leucophaeus).

Svartdrongo foretrekker åpne landskap med spredte trær og gode utkikksposter, blant annet jordbruksland, gressmark, kratt, våtmarkskanter, plantasjer og skogkanter. Ledninger, gjerdestolper, nakne greiner og døde trær gir særlig gode sitteplasser med utsyn over åpen mark.

Arten tåler jordbruk og andre menneskepåvirkede landskap svært godt. Områder der beitedyr, dyrking eller regelmessig forstyrrelse holder vegetasjonen åpen kan gi både rikelig med insekter og gode jaktposter.

Insekter dominerer kostholdet, blant annet biller, gresshopper, sirisser, møll, termitter og mange andre leddyr. Små virveldyr tas mer sporadisk; det finnes uvanlige observasjoner av blant annet øgler, småfisk og til og med små spurvefugler, men slike byttedyr er ikke en normal hoveddel av kosten.

Mye av næringssøkingen tar utgangspunkt i åpne utkikksposter. Svartdrongoen speider etter bytte i lufta og på bakken, kaster seg ut etter forbipasserende insekter eller stuper ned mot bytte under seg og vender ofte tilbake til samme eller en nærliggende sitteplass. Den utnytter også insekter som skremmes opp av beitende husdyr, jordbruksmaskiner og annen forstyrrelse, og kan følge dyr eller maskiner når nye muligheter til å fange mat oppstår.

Svartdrongo er kjent for å være svært modig mot større fugler. Rovfugler, kråker og andre potensielle trusler kan møtes med skarpe rop, gjentatte forfølgelser og nærgående luftangrep også utenfor direkte reirforsvar. En feltstudie fra Vest-Java fant at mobbingen endret seg med årstid, men at mønsteret var forskjellig mot de to rovfuglartene som ble undersøkt. Fuglene reagerer derfor ikke likt på enhver stor fugl, og både hekkesituasjon og type rovdyr kan påvirke responsen.

Arten er også en dyktig lydetterligner og kan kopiere rop fra andre fugler. Den berømte bruken av falske alarmrop for å stjele mat er derimot langt bedre dokumentert hos den afrikanske savannedrongoen enn hos svartdrongo.

De fleste svartdrongoer i tropiske og subtropiske deler av utbredelsen er standfugler eller gjør relativt korte lokale forflytninger. Bestander som hekker lenger nord, særlig i Nord-Kina og nærliggende deler av Øst-Asia, trekker sørover utenfor hekkesesongen. Trekkfugler passerer blant annet Koreahalvøya, mens vestlige bestander også viser sesongmessige bevegelser rundt Pakistan og Afghanistan.

Trekket kan gi uvanlige muligheter for næringssøk. På en koreansk rasteøy ble ett trekkende individ dokumentert mens det fanget og spiste to små trekkende spurvefugler etter hverandre. Observasjonen tyder på at svartdrongo kan jakte fugler selektivt når muligheten oppstår, selv om kostholdet ellers er sterkt dominert av insekter.

Svartdrongo bygger et grunt koppformet reir høyt i en åpen greinforgreining av fine kvister, gressfibre og spindelvev. Begge voksne deltar i reirbyggingen. Hekketiden varierer geografisk; en studie i jordbruksland i Punjab registrerte hekking fra mai til august, med kull på tre til fire egg og en gjennomsnittlig rugetid på omtrent 13 dager. Begge foreldrene deltar i rugingen og mater senere ungene. Ungene blir vanligvis i reiret i omtrent 16–20 dager før utflyging.

Territorieforsvaret blir særlig intenst rundt reiret. De voksne kan gjentatte ganger stupe mot kråkefugler, rovfugler og andre inntrengere og forfølge dem langt bort fra reirtreet. I denne sammenhengen er mobbingen en direkte del av hekkeforsvaret og beskytter egg og unger i et åpent og synlig reir som ellers ville vært tilgjengelig for mange fuglepredatorer.

Svartdrongo er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og vanlig over store deler av Sør-Asia og utnytter åpne jordbruks- og kulturlandskap svært godt.

Indiske overvåkingsdata publisert i 2025 gir et sterkt positivt langsiktig estimat på omkring +49 %, men langtidstrenden er fortsatt klassifisert som usikker. Det nyere årlige estimatet ligger nær null på rundt +0,2 % og vurderes som stabilt. Arten har fortsatt lav bevaringsprioritet og et svært stort utbredelsesområde i India.