Brunfiskeugle

Brunfiskeugle (Ketupa zeylonensis) er en stor og kraftig ugle som er nært knyttet til elver og andre ferskvannsmiljøer over store deler av Asia. Voksne fugler er omtrent 48–58 cm lange, har et vingespenn på rundt 125–140 cm og veier omtrent 1,1–2,5 kg; hunnene er vanligvis større enn hannene. Fjærdrakten er varm brun til rødbrun på oversiden og lysere under, med mørke lengdestriper og fine tverrbånd. Lange øretufser, klart gule øyne og en lite markert ansiktsskive gir arten et særpreget uttrykk.

Brunfiskeugla er avhengig av vann, men landskapet rundt kan variere mye. Den lever langs skogkledde elver og bekker, ved innsjøer, reservoarer og sumper, i mangrover og tropisk skog, og også langs vannløp i forholdsvis tørre og steinete områder. Arten finnes hovedsakelig i lavlandet, men er registrert til rundt 1 900 meters høyde. Store trær, bergvegger eller andre skjermede strukturer gir hvile- og hekkeplasser nær næringsområdene.

I India finnes arten både i lavlandsskog, tigerreservater, skogkledde åser og menneskepåvirkede våtmarker. Kombinasjonen av åpent vann for jakt og store trær eller bergsprekker for skjul er viktigere enn én bestemt skogtype. Siden arten er standfugl kan forringelse av en produktiv elv eller våtmark ramme det samme lokale paret gjennom hele året.

Navnet fiskeugle passer fordi arten er sterkt knyttet til akvatisk bytte, men fisk er langt fra den eneste maten. Brunfiskeugler tar ferskvannskrabber og andre krepsdyr, frosker, fisk, reptiler, gnagere, fugler og andre dyr som lever i eller nær vann.

En studie fra to lokaliteter i foten av Vest-Ghatene i Goa publisert i 2023 analyserte 104 gulpeboller og fant et slående krabbedominert kosthold: krabber utgjorde 75,5 % av identifisert bytte, mens resten blant annet bestod av frosker, fisk, slanger, fugler, skorpioner og insekter. Det viser hvor sterkt lokal byttetilgang kan forme dietten. En studie publisert i 2013 av et hekkende par i Gujarat registrerte 192 matingsflygninger gjennom 23 netter og identifiserte 18 ulike byttetyper.

Brunfiskeugla jakter vanligvis fra steiner, greiner eller andre utkikksposter ved eller over vannet. Når et bytte oppdages, slipper eller glir fuglen lavt mot overflaten og griper det med føttene. Den kan også vade ut i grunt vann og ta bytte direkte.

Føttene er spesialisert for denne akvatiske jaktformen. Ru, piggete skjell under fotsålene og store, kraftig krumme klør gir godt feste på vått og glatt bytte etter fangsten.

Brunfiskeugla er hovedsakelig nattaktiv, med mye aktivitet etter solnedgang og før daggry, men den kan også bevege seg og jakte i skumring og av og til på dagtid. Om dagen hviler den vanligvis stille i tett løvverk, på store skyggefulle greiner, i bergsprekker eller andre skjermede steder nær vann.

Parene er stedbundne og kommuniserer med dype rop, noen ganger i duett. Evnen til å bruke reservoarer, demninger og andre menneskepåvirkede vannmiljøer gjør at arten kan klare seg i enkelte modifiserte landskap så lenge gode hvileplasser, reirplasser og byttedyr finnes.

Hekketiden varierer geografisk, men ligger som regel i den tørrere delen av året på det indiske subkontinentet. Brunfiskeugla bygger ikke noe avansert eget reir. Den bruker store hulrom i trær, bergsprekker og klippehyller, bratte elvebredder og av og til gamle reir etter andre store fugler. Reirplassen ligger vanligvis nær vann og kan brukes på nytt.

En studie publisert i 2015 fra Kerala fulgte ni hekkeforsøk ved samme reirplass fra 2007 til 2015. Hekkingen der foregikk fra midten av november til midten av april. Sju av kullene bestod av ett egg og to av to egg. Rugingen varte 32–37 dager, og ungene ble i reiret i 43–49 dager. Sju av de 11 eggene som ble lagt gjennom studieperioden ga flygedyktige unger. Gjenbruken av den samme reirplassen gjennom flere år viser at brunfiskeugler kan være sterkt stedtro til en egnet hekkeplass.

Det lille kullet og den lange perioden fram til ungene forlater reiret gjør høy voksenoverlevelse og sikre hekkeplasser særlig viktige.

Brunfiskeugle er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og har fortsatt et stort utbredelsesområde. I India viser overvåkingsdata oppdatert i 2025 en langt mindre gunstig utvikling, med omtrent 39 % langsiktig nedgang og en nåværende tilbakegang på rundt 3,4 % per år.

Truslene varierer lokalt og omfatter forringelse av elver og våtmarker, fjerning av store trær langs vann, forstyrrelse ved reir og daghvileplasser, fangst i fiskegarn og direkte forfølgelse. Fordi ugla er avhengig av akvatiske næringskjeder kan forurensning og endret vannføring også påvirke den indirekte ved å endre byttedyrsamfunnene.