Vintererle

Vintererle (Motacilla cinerea) er en langhalet erle som hekker over store deler av Europa og Asia. Voksne fugler er omtrent 17–20 cm lange og veier rundt 18 g. Oversiden er hovedsakelig skifergrå, mens undergumpen og store deler av undersiden er sterkt gule. En lys øyenbrynsstripe er vanligvis tydelig. Hannen får svart strupe i hekkedrakt, mens hunnen som regel har lysere eller mer spraglete strupe. Den lange halen vippes karakteristisk opp og ned når fuglen beveger seg og søker næring langs vannet.

Kombinasjonen av grå overside, gul underside og svært lang hale skiller vintererla fra gulerle (Motacilla flava), som gjerne er grønnere eller gulere på oversiden og i større grad er knyttet til åpne våtenger og jordbrukslandskap enn til rennende vann.

I Norge er vintererla nært knyttet til bekker og elver med fosser, stryk, steiner og grusbanker. Den bruker gjerne skogkledde vassdrag der både åpne steinflater og vegetasjon langs bredden gir gode næringsområder, men kan også finnes ved roligere elver, innsjøer og andre vannmiljøer utenom hekkesesongen.

En studie fra Beskid Żywiecki-fjellene i Sør-Polen publisert i 2024 undersøkte 203 hekketerritorier og fant vintererle oftere langs partier der bekkene hadde slakere fall. Slike partier kan samle mer vann og gi gode forhold for vannlevende virvelløse dyr. Studien fant ingen tydelig preferanse for én bestemt skogtype rundt vassdragene. Selve vannløpets struktur ser dermed ut til å være viktigere enn hvilken skogtype som omgir det.

Føden består hovedsakelig av små virvelløse dyr. Vannlevende insekter og larvene deres er særlig viktige, sammen med fluer, biller og andre landlevende virvelløse dyr. Fuglen løper over steiner og langs vannkanten, plukker bytte fra vannoverflaten og vegetasjonen og gjør korte utfall i lufta etter flygende insekter.

Studier ved britiske vassdrag viser at næringssøkingen varierer med både byttetilgang og strukturen i kantsonen. Vintererla tar også landlevende insekter langs vannet og kan være mer avhengig av dem når mengden vannlevende bytte avtar.

Norske vintererler er hovedsakelig trekkfugler. Ringmerkingsfunn tyder på at mange overvintrer i Sørvest-Europa og Nord-Afrika, men enkelte blir også igjen i Norge dersom de finner isfrie vassdrag og tilstrekkelig mat.

Bevegelsene påvirkes sterkt av frost og tilgang på åpent, rennende vann. Fugler kan forlate innlandsområder når bekker fryser og flytte til større elver, kilder, kystområder eller byvassdrag som holder seg åpne. De vender tilbake tidlig om våren når hekkevassdragene igjen blir tilgjengelige.

Vintererla hekker i beskyttede hulrom nær rennende vann. Naturlige reirplasser finnes i bratte elvebredder, fjellsprekker og mellom røtter, mens broer, støttemurer, steinvegger og bygninger ofte tas i bruk. Reiret er en kompakt skål av gras, røtter og mose foret med finere materiale.

Et vanlig kull består av omkring fem egg. Hunnen står for det meste av rugingen i omtrent 12–13 dager, og begge foreldrene mater ungene. Ungene forlater vanligvis reiret etter rundt 14–15 dager. To kull er vanlig under gode forhold, og et tredje kan forekomme.

Vintererla er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Vintererla er relativt ny som norsk hekkefugl. Første dokumenterte hekking var i 1923, mens en fast hekkebestand trolig først ble etablert på 1950-tallet. Bestanden har siden økt, og arten har spredt seg nordover til sørlige deler av Nordland. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 3 000–5 000 individer, men anslaget er trolig for lavt. Trekktellinger ved Lista og Jomfruland antydet videre økning i 2010–2019, selv om det fortsatt mangler gode, landsdekkende data for den norske hekkebestanden.