Heipiplerke

Heipiplerke (Anthus pratensis) er en liten og stripet piplerke som lever i åpne landskap over store deler av Europa og det nordvestlige Asia. Voksne fugler er omtrent 14,5–15,5 cm lange og veier rundt 19 g. Fjærdrakten er brun på oversiden og lys på undersiden med mørke striper over bryst og flanker, beina er vanligvis rosaaktige og bakkloa påfallende lang. Arten kan være vanskelig å skille fra trepiplerke (Anthus trivialis), men heipiplerken er som regel kraftigere stripet på flankene, har et finere nebb og er sterkere knyttet til åpne, treløse områder. Lyd og sangflukt er ofte sikrere kjennetegn enn fjærdrakten alene.

Heipiplerken er en av de mest tallrike fuglene i norske åpne landskap. Den hekker over hele landet og er særlig vanlig på åpne fjellvidder fra vierregionen og opp i den alpine sonen, i treløst kystlandskap og på åpne myrer. Den finnes også på grasmark, lynghei, strandenger og andre områder med lav vegetasjon.

Arten er særlig knyttet til kjølige, åpne og ofte fuktige miljøer. En studie fra britiske fjellområder publisert i 2020 fant at lokale mikroklimaforhold forklarte omkring en tredel av forskjellene i hvor heipiplerkene forekom og hadde sterkere effekt enn det overordnede klimaet på alle tre romlige skalaer som ble undersøkt. Fuglene forekom oftere på fuktigere, høyereliggende og mindre soleksponerte steder. Kjølige og fuktige skråninger kan derfor fortsatt være gode leveområder dersom et varmere klima gjør andre deler av landskapet mindre egnet.

Insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr dominerer kostholdet, særlig i hekkesesongen, og er også den viktigste maten som gis til ungene. Frø og annet plantemateriale får større betydning utenom hekkingen.

Det meste av maten tas på bakken mens fuglen går eller løper gjennom lav vegetasjon og plukker smådyr fra blader, stengler og bakken. Mange viktige byttedyr er avhengige av fuktige forhold, noe som bidrar til å forklare heipiplerkens sterke tilknytning til myr, fuktig grasmark og kjølige fjellområder.

Heipiplerken tilbringer det meste av tiden på bakken, der den går eller løper gjennom lav vegetasjon og ofte stanser oppreist for å holde oversikt. Når den skremmes, flyr den gjerne et kort stykke lavt over bakken før den slår seg ned igjen, og den kamuflerte fjærdrakten gjør den vanskelig å oppdage i grasmark og lynghei.

I hekkesesongen er hannene territorielle og markerer seg med en karakteristisk sangflukt. Fuglen stiger fra bakken eller en lav sitteplass mens den synger og går deretter over i en lang, kontrollert og fallskjermaktig nedstigning med delvis utspilte vinger. Sangflukten brukes både til å hevde territorium og tiltrekke en partner og er særlig effektiv i åpne landskap der høye sangposter ofte mangler.

De fleste norske heipiplerker er trekkfugler og forlater landet i september og oktober. Norske fugler overvintrer sannsynligvis fra Belgia og sørover til Spania og Middelhavsområdet, mens bestander lenger vest i Europa oftere er standfugler eller kortdistansetrekkere.

Trekket foregår hovedsakelig på dagtid, og fuglene kan samle seg i løse flokker og bli svært synlige på gode trekksteder. Tilbakekomsten begynner i mars i de mildeste områdene og fortsetter nordover og opp i fjellet utover våren.

Reiret plasseres på bakken og ligger godt skjult mellom gras, lyng eller annen lav vegetasjon. Et vanlig kull består av 4–5 egg. Hunnen ruger i omtrent 13–14 dager, og begge foreldrene mater ungene, som forlater reiret etter rundt ytterligere to uker. Under gode forhold kan paret få to kull.

Heipiplerken er den viktigste vertsarten for gjøk (Cuculus canorus) i Norge. En norsk studie fra 2001–2014 undersøkte 211 heipiplerkereir i to fjellområder, ett i østlige og ett i vestlige Sør-Norge. Gjøk parasitterte 6,6 % av reirene, men andelen varierte kraftig mellom år og områder. Omtrent 30 % av gjøkeggene ble avvist ved at heipiplerkene forlot det parasitterte reiret. Det var også tegn til at klimaendringer kan forskyve hekketidspunktet forskjellig hos vert og gjøk, men antallet parasitterte reir var for lavt til sikre konklusjoner.

Globalt er heipiplerken klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og tallrik, selv om det er registrert langsiktige tilbakeganger i deler av Europa.

I Norge er heipiplerken også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 7–8 millioner individer, noe som gjør arten til en av landets mest tallrike fugler. Fra 1996 til 2019 var bestanden samlet sett stabil: den gikk tilbake fram mot 2012, men økte igjen i 2013–2019. For Fennoskandia samlet ble det likevel registrert en markant nedgang i 2002–2014.

På europeisk nivå viser den pan-europeiske overvåkingen oppdatert i 2025, med data til og med 2024, en nedgang på 35 % fra 1980 til 2024, men en økning på 6 % i 2015–2024. Den langsiktige tilbakegangen har dermed ikke fortsatt i samme tempo det siste tiåret.