Grønnglansstær

Grønnglansstær (Lamprotornis nitens) er en middels stor glansstær fra det sørlige og sørsentrale Afrika. Voksne fugler er omtrent 25 cm lange og veier vanligvis rundt 75–105 g. Begge kjønn har intenst iriserende blågrønn fjærdrakt, klare oransjegule øyne og en bronse- til purpurfarget skulderflekk som kan være vanskelig å se dersom lyset ikke treffer riktig. Ungfugler er mattere og mindre glinsende.

Metallfargene er strukturelle og skyldes ikke blå eller grønne pigmenter. Mikroskopiske strukturer i fjærene reflekterer ulike bølgelengder avhengig av synsvinkelen, og derfor kan fjærdrakten skifte dramatisk fra mørk blå til sterkt grønn i sollys.

Blant de sørafrikanske glansstærene kan grønnglansstær særlig forveksles med blåøreglansstær (Lamprotornis chalybaeus), som har en tydelig mørk øreflekk og mer blålige flanker og buk. Storglansstær (Lamprotornis australis) er betydelig større og mer langhalet, mens svartbukglansstær (Notopholia corusca) er mindre og slankere med svart buk og langt mattere fjærdrakt.

Grønnglansstær lever i skogkledd savanne, skogkanter, elvenært buskland, plantasjer, parker og hager med mye trær. Arten er tilpasningsdyktig og bruker gjerne menneskepåvirkede landskap så lenge eldre trær, åpne næringsområder og reirhulrom finnes.

Kombinasjonen av trær til overnatting og hekking og åpne områder til næringssøk gjør at arten kan klare seg både i naturlig savanne og i mange bebodde landskap.

Kostholdet er variert og omfatter insekter og andre virvelløse dyr, frukt og nektar, i tillegg til matrester rundt bosetninger og turistområder.

Mye av næringssøket foregår på bakken, der grønnglansstærer løper eller hopper mens de leter etter virvelløse dyr og annen føde. Frukt og nektar tas i trær og busker, slik at fuglene lett veksler mellom bakken og vegetasjonen.

De kan også følge store pattedyr og plukke ektoparasitter direkte fra dem eller fange insekter som dyrene skremmer opp. Denne opportunistiske strategien gjør at arten kan utnytte både sesongmessige naturlige matkilder og kortvarige ansamlinger av byttedyr.

Grønnglansstær er hovedsakelig standfugl og svært sosial. Utenom hekkesesongen søker den ofte næring og overnatter i flokker på rundt 10–20 fugler, av og til sammen med andre stærarter. I hekketiden lever den i mindre familiegrupper rundt stabile monogame par.

Ungfugler kan bli værende i familiegruppen i flere år framfor å spre seg med en gang. Vokaliseringer bidrar til å holde kontakt innad i gruppene. De langvarige familiegruppene skiller arten fra enkelte beslektede stærarter med mer territorielle eller koloniale sosialsystemer.

Grønnglansstær er monogam og har kooperativ hekking. Ungfugler fra tidligere kull kan bli hos hekkeparet og hjelpe til med å mate senere unger, og et hekkende par kan ha opptil seks hjelpere. Det langvarige familielivet er dermed direkte knyttet til artens hekkesystem.

Arten hekker i hulrom og kan bruke den samme reirplassen gjennom mange år. Ett par brukte den samme hekkeplassen i 20 år. Naturlige trehull og forlatte hull etter spetter eller skjeggfugler er vanlig, men hulrom i elvebredder, rør og bygninger kan også brukes. Hulrommet fylles med grovere materiale og fôres med tørt gras, dyremøkk og biter av slangeskinn.

I det sørlige Afrika skjer eggleggingen hovedsakelig fra september til februar. Kullet består av to til seks egg, ofte rundt tre. Hunnen ruger alene i omtrent to uker, mens begge foreldrene og eventuelle hjelpere mater ungene. Ungene forlater reiret etter omtrent 20 dager og holder seg med familiegruppen etterpå.

Grønnglansstær er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og lokalt vanlig i store deler av det sørlige Afrika og tåler mange menneskepåvirkede landskap.

Lokale bestander er avhengige av egnede skogkledde habitater, næring og tilgang på reirhulrom. Det er likevel ikke identifisert noen stor trussel mot arten som helhet.