Rødvingestær

Rødvingestær (Onychognathus morio) er en stor og kraftig stær fra det østlige og sørlige Afrika. Voksne fugler måler rundt 27–30 cm og veier vanligvis omtrent 115–155 g. Begge kjønn er mørke med tydelige kastanjerøde svingfjær som danner iøynefallende vingefelt i flukt. Voksne hanner har glinsende svart hode og kropp, mens hunnene har et kontrasterende askegrått hode og nakke.

I deler av det sørlige Afrika overlapper arten med blekvingestær (Onychognathus nabouroup). Blekvingestær har kremhvite framfor kastanjerøde felt i håndsvingfjærene, sterkt oransje øyne og kortere hale; kjønnene ser også like ut, i motsetning til den tydelig gråhodede hunnen hos rødvingestær.

Rødvingestær er naturlig knyttet til klipper, steinete raviner, bratte skråninger og fjellområder, der bergvegger gir trygge hekke- og overnattingsplasser. Fuglene søker samtidig næring i omkringliggende savanne, skoglandskap, jordbruksområder og andre åpne miljøer.

Arten har tilpasset seg svært godt til byer fordi høye bygninger, broer og andre konstruksjoner fungerer som kunstige erstatninger for klipper. Større trær, hager og grønne områder gir naturlig mat, mens plener, universitetsområder og gater gir flere steder å finne føde.

Kostholdet er svært variert og omfatter frukt, bær, nektar, frø, insekter og andre leddyr, samt tidvis små virveldyr. I urbane områder suppleres denne naturlige dietten, og kan til tider i stor grad erstattes, av menneskelig matavfall.

Rødvingestær søker næring både i vegetasjonen og på bakken og kan raskt skifte mellom sesongmessige matkilder. Fruktbærende trær og blomstrende planter kan samle flere fugler, mens åpne områder gir insekter, frø og annen føde. Insekter blir særlig viktige i hekketiden når ungene vokser, og de voksne tilpasser hvor og hvordan de søker mat etter hvilke ressurser som er tilgjengelige lokalt.

Den sosiale organiseringen varierer tydelig med alder og hekkestatus. Etablerte voksne danner langvarige monogame par som kan holde sammen gjennom flere hekkesesonger og forsvarer hekke- og overnattingsplasser, mens mange ungfugler og uparede fugler beveger seg i mobile flokker som følger skiftende matressurser. Utenom hekkesesongen kan slike flokker bestå av opptil rundt 500 fugler.

Begge kjønn er vokale og bruker plystring, varierte sangfraser og andre rop i sosial kommunikasjon. Mange av plystrelydene deles mellom flere individer framfor å fungere som unike «signaturer». Ved aktive reir kan parene være svært dristige og aggressivt jage bort andre fugler, pattedyr og mennesker som kommer for nær.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet. I Kappområdet foregår egglegging omtrent fra september til mars. Enkelte par kan forsøke to kull i samme sesong, ofte med egglegging omkring oktober og igjen rundt desember. Naturlige reir plasseres på beskyttede klippehyller og i sprekker, mens bygninger, broer og andre konstruksjoner nå også brukes mye. Begge kjønn bygger et stort, flatt reir av kvister, strå og røtter som bindes sammen med leire og fôres med finere materiale, blant annet mykt gras og hår.

Kullet består vanligvis av tre egg, men to og fire forekommer også. Hunnen ruger alene, og i Kappområdet er rugetiden målt til i gjennomsnitt rundt 16 dager. Ungene blir i reiret i omtrent 22–28 dager, i gjennomsnitt rundt 26 dager. Begge foreldrene mater og forsvarer ungene etter klekking, og ungfuglene holder seg sammen med de voksne mens de gradvis blir selvstendige.

Rødvingestær er blant de afrikanske fuglene som har tatt urbane miljøer i omfattende bruk. Bygninger gjenskaper viktige trekk ved artens naturlige klippehabitat, mens søppel, utendørs spiseområder og andre menneskeskapte matkilder gir lett tilgjengelig føde. Evnen til å utnytte dette har gjort arten til et vanlig syn i mange byer.

En studie publisert i 2021 ved University of Cape Town i Sør-Afrika fant både fordeler og ulemper ved denne urbane mattilgangen. Hekkende voksne spiste mer menneskeskapt mat og økte kroppsvekten mer på dager med høy menneskelig aktivitet. Ungene fikk også mer av denne maten på slike dager, men de som hadde opplevd flere dager med mye menneskelig aktivitet var mindre ved omtrent 16–18 dagers alder. Lett tilgjengelig og energirik menneskemat kan dermed være gunstig for voksne, samtidig som den kan gi en dårligere næringsbalanse for raskt voksende unger.

Rødvingestær er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde i det østlige og sørlige Afrika og er fortsatt vanlig i mange steinete, landlige og urbane habitater.

Evnen til å bruke bygninger som hekkeplasser og fleksibelt skifte mellom naturlig og menneskeskapt mat har hjulpet arten med å klare seg godt i sterkt menneskepåvirkede landskap. Ingen større trussel er kjent som setter den globale bestanden i fare.