Sivhøne

Sivhøne (Gallinula chloropus) er en vidt utbredt riksefugl i Europa, Afrika og Asia. Voksne fugler blir omtrent 30–38 cm lange og veier rundt 190–500 gram, med betydelig variasjon mellom kjønnene, regioner og årstider.

Fjærdrakten er mørkt skifergrå til brunsvart, med en hvit stripe langs flanken og hvite undergumpfjær. Voksne fugler har rødt panneskjold og rødt nebb med gul spiss, mens de lange gulgrønne beina har uvanlig lange tær som er godt egnet til å gå på mudder og flytende vegetasjon. Ungfugler er brunere og mangler det klare røde nebbet og panneskjoldet.

Sivhøna ble tidligere behandlet sammen med amerikasivhøne, men moderne globale fuglelister regner dem som separate arter. Sivhøna beholder navnet Gallinula chloropus, mens den amerikanske arten er Gallinula galeata.

AviList og BirdLife følger denne behandlingen. Eldre litteratur som bruker et bredere artsbegrep for G. chloropus kan derfor omfatte bestander som ikke lenger regnes til denne arten.

Sivhøna lever ved dammer, myrer, sakteflytende elver, kanaler, innsjøkanter og skjermede brakkvannsvåtmarker med takrør, starr eller annen tett kantvegetasjon. Den tilpasser seg godt til magasiner, grøfter og parkdammer og kan bli langt mindre sky der den er vant til mennesker.

Arten er en opportunistisk alteter. Vannplanter, skudd, frø, frukt og alger spises sammen med insekter, snegler, mark, krepsdyr, rumpetroll, småfisk og enkelte egg eller åtsler.

Sivhøna beiter på land, plukker mat fra vannoverflaten og flytende vegetasjon og beveger seg over vannliljeblader og andre plantematter for å nå mat. Den tar også små animalske byttedyr mellom strandvegetasjon og på grunt vann.

Sivhøna svømmer med karakteristiske nikkende bevegelser i hodet og halen og vipper ofte opp de hvite undergumpfjærene. Den går og klatrer godt og kan løpe over tett vegetasjon eller klatre inn i busker når den blir forstyrret.

Hekkepar forsvarer territoriet kraftig med rop, oppvisning og kamper der beina brukes som våpen. Utenom aktivt territorieforsvar er fuglene mindre konfronterende og kan tolerere andre individer ved gode nærings- og hvileplasser.

Trekkmønsteret varierer gjennom utbredelsen. Nordlige bestander trekker sørover eller vestover om høsten, mens mange fugler i mildere klima er stedfaste eller bare foretar korte lokale forflytninger. Ungfugler kan spre seg langt etter at de forlater oppvekstterritoriet.

Strenge vintre med langvarig isdekke kan utløse ekstra forflytninger og gi høy dødelighet, særlig der grunne næringsområder og vegetasjonsrike kanter fryser til over lengre tid.

De fleste sivhøner danner sosialt monogame par, men paringssystemet er fleksibelt og kan omfatte avkom utenfor paret, polygyni – der én hann parer seg med flere hunner – eller grupper med mer enn to hekkende voksne. En studie publisert i 1983 viste at hunnene kan konkurrere direkte om hanner: de tyngste hunnene vant flest konfrontasjoner og dannet oftere par med hanner med store fettreserver, og disse hunnene startet flere hekkeforsøk.

Begge foreldrene bygger et plattformreir av siv, gress og annen våtmarksvegetasjon, vanligvis skjult like over vannet eller på en lav bredd. Kullet består ofte av fem til ni egg, men både mindre og større kull forekommer. Begge kjønn ruger i omtrent 19–22 dager.

Hekketiden varierer mye gjennom det store utbredelsesområdet. I tempererte områder foregår hekkingen hovedsakelig om våren og sommeren, mens den kan foregå året rundt i tropene. Senere eller sekundære kull er ofte mindre enn de første.

Ungene er reirflyktere, det vil si at de er mobile kort tid etter klekking, og kan forlate reiret raskt. De svømmer og går sammen med foreldrene, men varmes, beskyttes og mates i flere uker. Unger fra et tidlig kull kan bli værende på territoriet og hjelpe til med å mate og forsvare yngre søsken, en form for kooperativ ungeomsorg. Full flygeevne utvikles etter omtrent 40–50 dager, og et par kan få to eller flere kull i en lang hekkesesong.

Sivhøna er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og har et svært stort globalt utbredelsesområde.

I Norge er arten klassifisert som sårbar på Rødlista 2021 på grunn av den lille hekkebestanden. Bestanden ble anslått til 220–430 individer i 2015 og vurdert som stabil. En detaljert kartlegging i Oslo og Akershus fant 74 par ved 58 lokaliteter i 2018 og ingen tydelig langsiktig tilbakegang fra 1995 til 2018.

Den lille norske bestanden er sårbar for tap og forringelse av egnede våtmarker. Igjenfylling og drenering av små dammer og grøfter, fjerning av tett kantvegetasjon og lite egnet skjøtsel kan redusere både reirplasser og skjul.

Strenge vintre er en annen viktig belastning i Norge. Langvarig isdekke kan gjøre grunne næringsområder utilgjengelige og gi høy vinterdødelighet. Lokalt kan også forurensning, predasjon og forstyrrelser påvirke hekkesuksessen.

Bevaring av små, næringsrike dammer, vegetasjonsrike grøfter og andre våtmarker med tett kantvegetasjon er særlig viktig for den norske bestanden. Skjøtsel bør bevare en mosaikk av åpent vann og skjul i stedet for å rydde kantene fullstendig.

Isfrie eller sent tilfrysende vinterområder kan være viktige for overlevelsen i kalde perioder. Fordi den norske bestanden er liten og spredt, er videre kartlegging og overvåking også viktig for å oppdage lokale tap og følge utviklingen over tid.