Rødvingetrost

Rødvingetrost (Turdus iliacus) er en liten nordlig trost som hekker vanlig over hele Norge og ellers gjennom store deler av Nord-Europa og Nord-Asia. Voksne fugler er omtrent 20–24 cm lange og veier vanligvis 50–75 g. De sikreste kjennetegnene er den brede kremhvite øyenbrynsstripen og de rustrøde flankene og undervingen, i kontrast til brun overside og lys, mørkstreket underside. Kjønnene er svært like.

Gråtrost (Turdus pilaris) er større og gråere, mens måltrost (Turdus philomelos) mangler den kraftige øyenbrynsstripen og har mer pilformede brystflekker. Fugler av den islandske og færøyske underarten T. i. coburni er gjennomgående mørkere og noe større enn nominatunderarten iliacus på det europeiske fastlandet og videre østover.

I Norge hekker rødvingetrosten fra kyst til fjell i mange typer skog, men trives særlig godt i frodig blandings- og løvskog, skogkanter og vierkratt med godt utviklet busksjikt og åpne næringsområder i nærheten. Den hekker også i hager, parker og kirkegårder.

Utenom hekkesesongen bruker arten langt mer åpne miljøer som beitemark, jordbruksland, frukthager og kantsoner. Tilgangen på rognebær og annen frukt er ofte avgjørende for hvor store flokker som samler seg om høsten og vinteren.

Om våren og sommeren lever rødvingetrosten hovedsakelig av meitemark, insekter, snegler og andre virvelløse dyr, som også er viktige for ungene. Fuglene søker mye næring på bakken og plukker eller stikker nebbet ned etter bytte i jord, kort vegetasjon og løvstrø.

Utover høsten skifter dietten tydelig mot bær og frukt. Rognebær er særlig viktige i Nord-Europa, sammen med andre fruktbærende trær og busker. Rike bærår kan samle store flokker, ofte sammen med gråtrost og andre troster.

Sangen er kort og forholdsvis enkel, men varierer påfallende mellom lokale bestander. En klassisk studie fra 1971–1977, gjennomført omtrent 40 km nord for Oslo, dokumenterte skarpt avgrensede lokale sangdialekter som var svært stabile fra år til år. Hanner som holdt til nær grensene mellom to dialektområder kunne bruke elementer fra begge sangtypene.

Arten har også et tynt og gjennomtrengende trekkrop som er særlig karakteristisk under nattlig trekk. På gode trekknetter kan rødvingetroster derfor høres over landskapet lenge etter at det er blitt mørkt, selv når fuglene ikke kan sees.

De fleste norske rødvingetroster trekker sørover og vestover om høsten og overvintrer i Vest- og Sør-Europa. Mange passerer over Nordsjøen, mens andre følger ruter gjennom kontinentet. Mye av trekket foregår om natten.

En 41 år lang studie fra Sør-Norge, med data fra 1980–2020, viste hvor fleksibelt vintertrekket kan være. I Øst-Norge var vintertallene høyest i år med mye rognebær, mens vinterværet alene hadde langt mindre betydning. Strengt vær forsterket effekten når bærene var få. I gode bærår kan derfor flere fugler bli igjen langt nord, og enkelte rødvingetroster overvintrer også i Norge.

Hekkesesongen starter senere jo lenger nord og høyere over havet fuglene hekker. Hunnen bygger et kraftig skålformet reir av gras, mose og annet plantemateriale, gjerne forsterket med jord eller leire. Reiret plasseres ofte lavt i trær eller busker, men kan også ligge på stubber, skråninger eller nær bakken.

Et vanlig kull består av 4–5 blågrønne egg. Hunnen ruger i omtrent 11–15 dager, mens begge foreldrene mater ungene. Ungene forlater vanligvis reiret etter omkring 10–15 dager og er fortsatt avhengige av foreldrene en periode etterpå. To kull er vanlig der hekkesesongen er lang nok.

Rødvingetrosten er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Etter å ha vært vurdert som nær truet fra 2015, ble arten igjen klassifisert som livskraftig i IUCNs 2025-oppdatering.

I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 2–5 millioner individer. Fra 1996 til 2019 gikk bestanden i gjennomsnitt tilbake med rundt 0,8 % per år, men i perioden 2008–2019 var den stabil. Bestanden har også gått tilbake i Sverige.

På europeisk nivå viser den pan-europeiske overvåkingen oppdatert i 2025, med data til og med 2024, en nedgang på 31 % fra 1980 til 2024, men en økning på 4 % i perioden 2015–2024. Den svake økningen det siste tiåret kommer dermed etter en betydelig langsiktig tilbakegang.

Store årlige variasjoner i hvor rødvingetroster opptrer utenom hekkesesongen gjør også at lokale vintertall kan svinge kraftig uten å speile utviklingen i hekkebestanden direkte.