Kaie

Kaie (Coloeus monedula) er en av de minste artene i kråkefamilien. Voksne fugler er omtrent 34–39 cm lange, har et vingespenn på rundt 70 cm og veier vanligvis omkring 204–270 g. Fjærdrakten er hovedsakelig blankt svart, men nakken og sidene av halsen er tydelig grå. De lysegrå til nesten hvite øynene er særlig iøynefallende, og sammen med den kompakte kroppen, det korte nebbet og den raske, lette flukten gjør de arten lett å skille fra større kråker og ravner.

Arten er vidt utbredt i Europa og fortsetter østover gjennom Vest- og Sentral-Asia, med mindre bestander i Nord-Afrika. De korte, skarpe lokkelydene er svært karakteristiske og blir særlig tydelige når mange fugler samles.

Mange eldre kilder bruker navnet Corvus monedula. I dagens taksonomi plasseres arten i den mindre slekten Coloeus, og det vitenskapelige navnet er derfor Coloeus monedula.

I Norge hekker kaia hovedsakelig i jordbruksområder og tettsteder i Sør-Norge og Trøndelag, med spredte hekkefunn også i Nordland. Arten trives i åpne og halvåpne landskap der gode næringsområder ligger nær sikre reirhulrom, og bruker blant annet jordbruksland, beitemark, åpen skog, klipper, parker og bymiljøer.

Kaia har tilpasset seg særlig godt til mennesker fordi eldre bygninger, kirketårn, skorsteiner, broer og andre konstruksjoner kan gi mange reirhulrom. I nyere tid har arten også etablert seg tydeligere i bymiljøer som Bergen og Trondheim.

Kaia er en opportunistisk alteter. Den spiser biller, larver, meitemark og andre virvelløse dyr, men også frø, korn, frukt, åtsler og matrester. Egg, fugleunger og små virveldyr tas av og til.

Mye av næringssøket foregår på bakken, ofte i par eller sosiale grupper. Fuglene utnytter gjerne nylig bearbeidet jord, beitemark, høstede åkre og andre steder der mat blir lett tilgjengelig, og flokker kan raskt flytte seg mellom midlertidige matkilder.

Kaier er sterkt sosiale gjennom hele året og danner langvarige parbånd. En feltstudie publisert i 2015 fant at partnerne holdt tett sammen selv inne i langt større næringsflokker, mens hvor sterkt parbåndet kom til uttrykk varierte med årstid og sosial sammenheng.

De påfallende lyse øynene ser også ut til å ha en sosial funksjon ved reirplassen. Et feltforsøk publisert i 2014 viste at en kaie med lys iris synlig inne i et hulrom fikk andre kaier til å holde større avstand, noe som støtter at øynene kan signalisere at et mulig reirhull allerede er opptatt.

Utenom hekkesesongen kan hundrevis eller tusenvis av kaier samles på felles overnattingsplasser, ofte sammen med kornkråker (Corvus frugilegus). En studie publisert i 2022 fant at morgenavgangen koordineres gjennom økende roping: etter hvert som flere fugler roper, nærmer flokken seg et punkt der mange letter nesten samtidig. Avspillingsforsøk fikk flokker til å dra tidligere, noe som viser at ropene selv hjelper mange fugler med å time avgangen sammen.

Paret forblir dermed en viktig sosial enhet selv inne i svært store grupper. Samtidig gjør flokklivet det mulig å reagere samlet på matkilder, farer og bevegelser i en skala som går langt utover paret.

Kaier følger nøye med på sosial informasjon. Forsøk publisert i 2009 viste at de reagerte forskjellig avhengig av om en kjent person så mot maten og kunne bruke kommunikative signaler fra mennesker de kjente. Dette viser følsomhet for oppmerksomhet og sosiale signaler uten at man trenger å anta at kaier forstår menneskers hensikter på samme måte som mennesker gjør.

Andre forsøk har undersøkt hvordan kaier resonerer om relasjoner og skjult informasjon. En studie publisert i 2013 fant at fuglene kunne bruke innlærte relasjoner til å trekke slutninger om kombinasjoner de aldri tidligere hadde møtt direkte, mens arbeid publisert i 2014 viste at de kunne holde rede på mengder som ikke lenger var synlige. Valgene deres kan dermed bygge på innlærte relasjoner og mentale representasjoner av skjulte mengder, ikke bare på det som ligger foran dem.

Norske kaier er dels trekkfugler og dels standfugler. Trekkfuglene overvintrer trolig i Nord-Europa, mens standfuglene streifer omkring i flokker gjennom vinterhalvåret.

Mønsteret passer inn i den større geografiske variasjonen hos arten: vestlige bestander er ofte relativt stedbundne, mens nordlige og østlige bestander trekker mer. Også standfugler kan være svært mobile utenom hekkesesongen når de beveger seg mellom næringsområder og felles overnattingsplasser.

Kaia er hullruger og bruker hulrom i gamle trær, klippevegger, ruiner, kirketårn, skorsteiner, broer og andre konstruksjoner. Den tar også gjerne i bruk fuglekasser. Gode reirplasser kan brukes om igjen i mange år, og kolonier dannes ofte der flere egnede hulrom finnes tett sammen.

Begge partnerne bringer reirmateriale, hovedsakelig kvister, og reiret fores med mykere materiale. Et vanlig kull består av 4–5 egg. Hunnen står for rugingen, som varer omtrent 20 dager, mens hannen bringer mat. Etter klekking mater begge foreldrene ungene, som vanligvis blir i reiret i omkring 32–33 dager før de flyr ut. Ett kull er vanlig.

Kaie er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 10 000 og 12 500 individer. Det finnes ikke kvantifiserte data som viser en tydelig nasjonal bestandsendring, men arten ser ut til å være i spredning både vestover og nordover og har også etablert seg sterkere i flere byområder.

Nabolandene Sverige, Finland og Danmark hadde økende bestander i perioden som lå til grunn for 2021-vurderingen, mens den europeiske bestanden samlet var relativt stabil. I Norge var det heller ingen tydelig dokumentert nedgang.