Kopjeravn

Kopjeravn (Corvus albicollis) er en stor og kraftig kråkefugl fra det østlige og sørlige Afrika. Voksne fugler er omtrent 50–56 cm lange og veier rundt 0,76–1,16 kg. Fjærdrakten er glinsende svart med purpur- eller blåskjær, mens et tydelig felt med hvite fjær dekker nedre del av nakken. Nebbet er uvanlig dypt og kraftig buet, og halen er relativt kort til ravn å være.

Arten kan forekomme sammen med hvitbrystkråke (Corvus albus), men denne er mindre og mer slanknebbet og har store hvite felt over bryst og buk framfor et hvitt felt begrenset til nakken. Kopjeravnens massive nebb og kraftigere kroppsbygning er gode kjennetegn på nært hold.

Kopjeravn er sterkt knyttet til steinete og fjellrike landskap, blant annet klipper, høyereliggende gressland, åpen skog og savanne. Bratte bergvegger er særlig viktige fordi de gir arten de typiske hekkeplassene.

Arten søker også gjerne næring i jordbruksområder, landsbyer og byer så lenge egnede klipper eller steinete områder finnes i nærheten. Den kan dermed kombinere naturlige fjellhabitater med matressurser skapt av mennesker uten å være like sterkt knyttet til bymiljøer som enkelte andre arter i slekten Corvus.

Dietten er svært variert. Kopjeravn spiser åtsler, reptiler, fugler og egg, små pattedyr, insekter som gresshopper og biller, frukt, korn og annen planteføde, og den utnytter gjerne menneskelig matavfall. Arten er også registrert med å plukke flått fra storfe.

Kopjeravn finner mye av maten mens den seiler over landskapet, men søker også til fots på bakken, særlig ved kadavre, søppelplasser, husdyrområder og nylig brente områder. Fuglene leter dessuten i trær og langs klipper og kan samle seg sammen med gribber, glenter og andre åtseletere der mat finnes i store mengder.

Arten tiltrekkes iblant av gress- og buskbranner, der den leter etter dyr som flykter fra flammene eller har blitt drept av brannen.

Kopjeravn er standfugl og en dyktig flyger som bruker mye tid på å seile rundt klipper, fjellrygger og åpne høyereliggende områder. Enkelte fugler kan bevege seg ned til lavere høyder om vinteren.

Voksne fugler opptrer vanligvis alene eller i territorielle par, mens ungfugler og ikke-hekkende individer kan samles i større flokker. Ved særlig rike matkilder er flokker på opptil rundt 150 fugler registrert utenom hekkesesongen.

Kopjeravn håndterer mat på flere fleksible måter. Fuglene lagrer overskuddsmat i vegetasjonen og vender tilbake til den senere, noe som krever at de holder oversikt over mat som midlertidig er ute av syne.

Arten er også kjent for å bære små skilpadder opp i luften og slippe dem mot hard bakke eller stein for å knuse skallet. Dersom skallet ikke åpner seg, kan fuglen hente skilpadden og gjenta prosessen. Den gjentatte bruken av høyde og et egnet hardt underlag er et tydelig eksempel på problemløsning under næringssøk.

Sosial objektlek er også beskrevet hos arten. Observasjoner publisert i 1944 beskrev kopjeravner som konkurrerte om pinner eller tørket kumøkk i en lek der én fugl holdt en opphøyd posisjon mens en annen forsøkte å overta gjenstanden og plassen.

Hekketiden varierer geografisk; i det sørlige Afrika er hekking hovedsakelig registrert fra juli til desember. Parene er monogame og sterkt territorielle rundt reiret. Reiret er en stor skål av kvister foret med mykere materiale som gress, hår og ull og plasseres vanligvis på en utilgjengelig klippehylle eller i en fordypning i berget. Reir i trær forekommer, men er sjeldne.

Kullet består av to til fem egg. Rugingen starter med det første egget, slik at ungene klekkes på ulike tidspunkt, og varer rundt 21 dager. Begge kjønn deler på rugingen. Etter klekking står hunnen for matingen av ungene. Ungene er fullt fjærkledde og flygedyktige etter omtrent 38 dager.

Kopjeravn har et stort utbredelsesområde i det østlige og sørlige Afrika og bruker både naturlige og menneskepåvirkede landskap der steinete hekkehabitat finnes. Arten er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, men den globale bestandstrenden regnes som synkende.

Lokal forekomst kan være avhengig av tilgang på klipper til hekking, stabile matkilder og relativt uforstyrrede hekkeplasser, særlig i landskap der egnede bergområder ligger spredt.