Tykknebbkråke

Tykknebbkråke (Corvus macrorhynchos) er en stor og geografisk variabel asiatisk kråke, oppkalt etter det massive, dype og tydelig buede nebbet. Voksne fugler er omtrent 46–59 cm lange, har et vingespenn på rundt 100–130 cm og veier rundt 450–1 000 g gjennom det brede artskomplekset, med betydelige regionale størrelsesforskjeller. Fjærdrakten er svart og kan skinne i blått, lilla eller grønt i godt lys, mens strupefjærene kan se litt rufsete ut. Kjønnene er like.

I India skilles tykknebbkråken lett fra den mindre huskråken (Corvus splendens) på den helsvarte fjærdrakten, det langt kraftigere nebbet og den dypere, mer gutturale stemmen. Huskråken har en tydelig grå hals og øvre bryst.

Tykknebbkråken tilhører et taksonomisk komplekst artskompleks der artsgrensene har blitt endret flere ganger etter hvert som ulike autoriteter har splittet eller slått sammen regionale former. AviList v2025b behandler en bred Corvus macrorhynchos i stedet for å skille indiakråke ut som egen art.

Formen som forekommer gjennom store deler av det sørlige og sentrale India omtales vanligvis som culminatus og har ofte vært behandlet som Corvus culminatus i alternative taksonomier. Fuglene fotografert i Sentral-India tilhører denne indiske formen.

Få asiatiske kråker er mer økologisk fleksible. Tykknebbkråken lever i skog, skogkledde fjellområder, jordbruksland, langs kysten, i landsbyer og i tette bymiljøer. Den lykkes særlig godt der naturlig vegetasjon kombineres med stabile matkilder, også slike som skapes av mennesker.

En sammenlignende studie publisert i 2003 fra østlige Kyoto by i Japan fant at tykknebbkråkens territorier inneholdt mer byareal enn territoriene til kråke (Corvus corone), og at tykknebbkråkene ofte søkte mat ved avfallsstasjoner. Kråkene brukte i større grad naturlige eller ubebygde områder. Forskjellen viser hvordan nært beslektede arter kan dele det samme landskapet ved å bruke ulike deler av det.

Tykknebbkråken er en opportunistisk alteter. Den tar insekter og andre virvelløse dyr, egg og fugleunger, små virveldyr, åtsel, frukt, frø og et bredt spekter av matavfall fra mennesker. Den kan raskt skifte mellom sesongmessig naturlig mat, åtsler og aktiv predasjon.

En studie publisert i 2003 fra Tokyo fant både naturlig og menneskeskapt føde i kostholdet. Plantemateriale dominerte vinterføden, særlig frukt og bær, mens matavfall og animalsk føde også var vanlige innslag. Denne fleksibiliteten gjør det mulig å utnytte kortvarige matkilder og bidrar til å forklare hvorfor arten kan klare seg godt både i skog og byer.

Den sosiale organiseringen endrer seg med alder, årstid og tid på døgnet. Hekkende voksne lever vanligvis som territorielle par, mens ikke-hekkende og yngre fugler kan samles i mindre næringsflokker. Om natten kan langt større mengder samles på felles nattplasser.

Vokaliseringer bidrar til å koordinere disse skiftende sosiale situasjonene. Rop kan varsle andre kråker om fare eller trekke dem til rike matkilder, slik at midlertidige næringsflokker kan dannes raskt selv blant fugler som ikke holder sammen gjennom hele dagen.

Som mange andre kråkefugler viser tykknebbkråken stor evne til læring og sosial hukommelse. En studie publisert i 2008 av 14 fugler i fangenskap fant stabile dominansforhold og viste at individene endret senere samspill ut fra tidligere møter. Resultatene støtter at fuglene kjenner igjen bestemte individer og husker utfallet av tidligere møter.

Arten er ikke kjent som en regelmessig redskapsbruker i naturen, men en studie publisert i 2014 viste at trente fugler i fangenskap kunne lære å manipulere en krok for å hente mat de ellers ikke nådde. Forsøket viste fleksibel problemløsning og god visuell kontroll av bevegelser uten å antyde at krokbruk er en del av artens normale atferd i naturen.

Tykknebbkråker danner langvarige par og bygger solide kvistreir i trær, men menneskeskapte konstruksjoner kan også brukes. Hekketiden varierer kraftig gjennom det enorme utbredelsesområdet. Et vanlig kull består av omtrent tre til fem blågrønne egg med brune tegninger. Hunnen står for det meste eller all rugingen i rundt 17–19 dager, og hannen kan mate henne mens hun ruger. Begge foreldrene mater senere ungene; klassiske feltstudier i Tokyo viser at ungene blir i reiret omtrent en måned før de flyr ut.

Foreldreomsorgen fortsetter etter utflyging. En studie publisert i 2018 fra Shikotan i det russiske fjerne østen fulgte individuelt merkede unger og viste at foreldrene fortsatte omsorgen også etter at ungene hadde forlatt reirområdet. Ungene kunne være under foreldreomsorg til omkring 90 dagers alder.

Reir i menneskepåvirkede landskap viser hvor lett arten tar i bruk nye materialer. En treårig studie publisert i 2025 fra Salem, Tamil Nadu, India, undersøkte 15 reir og fant en blanding av plantedeler, animalske materialer og menneskeskapte gjenstander. Omkring 79 % av det registrerte materialet var menneskeskapt, med metalltråd og galvaniserte jernstrimler som særlig vanlige. Denne fleksibiliteten gjør at fuglene kan bruke det som finnes lokalt, selv om metalltråd og andre harde materialer også kan innebære risiko rundt reiret.

Tykknebbkråke er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i mange naturlige, jordbruksdominerte og urbane landskap.

I State of India's Birds regnes arten som lav bevaringsprioritet. Oppdateringen fra 2025 anslår den langsiktige nasjonale endringen til omkring 8,4 % nedgang, men langtidstrenden klassifiseres fortsatt som usikker. Den nyere årlige endringen er anslått til omkring 1,7 % nedgang per år, noe som fortsatt ligger i kategorien stabil i denne vurderingen.