Sørsjiraff

Sørsjiraffen (Giraffa giraffa) er den sørligste av de fire sjiraffartene som IUCN formelt anerkjente i 2025. Voksne dyr blir omtrent 4,5–5,5 m høye; hanner veier i gjennomsnitt rundt 1 200 kg og hunner omtrent 830 kg.

Pelsen har store, uregelmessige brune flekker med forholdsvis tydelige kanter som vanligvis fortsetter nedover beina. Fargen varierer mye mellom individer og blir ofte mørkere med alderen, særlig hos hanner. Svært bleke dyr har som regel redusert pigmentering og er ikke ekte albinoer.

Begge kjønn har hudkledde beinutvekster, såkalte ossikoner, og ikke egentlige horn. Den lange halsen, evnen til å nå høyt opp i vegetasjonen og det gode synet gjør sjiraffen til et av Afrikas mest særegne store pattedyr.

IUCN SSC Giraffe and Okapi Specialist Group anerkjente formelt fire sjiraffarter i august 2025: nordsjiraff (G. camelopardalis), somaliasjiraff eller nettsjiraff (G. reticulata), masaisjiraff (G. tippelskirchi) og sørsjiraff (G. giraffa).

Sørsjiraffen består av to anerkjente underarter. Sørafrikansk sjiraff (G. g. giraffa) finnes hovedsakelig i Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe, Eswatini og Mosambik, med innførte eller gjeninnførte bestander også andre steder. Sørlig savannesjiraff (G. g. angolensis) har sin hovedutbredelse i Namibia, Botswana og deler av Zambia og Zimbabwe, og er gjeninnført i Angola.

Fordi sjiraffer er blitt flyttet mye mellom reservater, finnes enkelte bestander utenfor sitt historiske område, og noen steder har dyr med ulik genetisk bakgrunn blitt blandet. Moderne forvaltning bruker derfor i økende grad genetiske data for å unngå unødvendig blanding mellom linjer.

Selv om sjiraffen har den lengste halsen av alle nålevende pattedyr, har den fortsatt bare sju halsvirvler, som de fleste andre pattedyr. Hos store hanner kan halsen være over to meter lang. Hver virvel er kraftig forlenget, og et sterkt nakkeligament hjelper til med å bære det tunge hodet og halsen.

Den lange halsen gir sjiraffen tilgang til blader de fleste andre planteetere ikke når, og samtidig svært god oversikt i åpne landskap. Konkurranse mellom hanner kan også ha spilt en rolle i utviklingen, fordi halsen brukes som våpen i dominanskamper. Hvor stor betydning tilgang til høyt sittende føde, behovet for oversikt, seksuell seleksjon og andre forhold hver for seg har hatt for den ekstreme halslengden, diskuteres fortsatt.

Den ekstreme høyden skaper også en stor utfordring for sirkulasjonssystemet. Hjernen kan befinne seg rundt to meter over hjertet, og sjiraffen opprettholder omtrent dobbelt så høyt systemisk blodtrykk som de fleste andre pattedyr. Et kraftig venstre hjertekammer, tykke blodårer og stramt støttevev i de nedre delene av beina bidrar til å holde blodstrømmen stabil uten å skade blodårene eller gi kraftig væskeansamling. Flere trykkregulerende mekanismer virker sammen når hodet senkes for å drikke og løftes igjen.

Sørsjiraffer lever i savanne, åpen skog, busklandskap og halvtørre områder der trær og høye busker gir tilgang til blader. De kan klare seg godt i tørre landskap fordi mye av væsken kommer gjennom maten, men sesongmessige eller permanente vannkilder er fortsatt viktige i mange områder.

Arten lever i dag både i store offentlige verneområder og i et svært stort antall private reservater og viltområder. En nasjonal undersøkelse fra 2025 fant sjiraffer i alle ni sørafrikanske provinser, selv om mye av denne utvidede utbredelsen skyldes introduksjoner utført av mennesker utenfor det historiske området.

Sørsjiraffen spiser blader, skudd, blomster og frukt fra trær og busker. Akasier og beslektede tornete planter er spesielt viktige mange steder. Den bevegelige overleppen og en mørk gripetunge på opptil omkring 45–50 cm gjør det lettere å trekke blader mellom tornene, mens seigt vev inne i munnen og mye spytt reduserer skader.

Når vann er tilgjengelig, drikker sjiraffen ved å spre forbena og senke hodet. Denne vanskelige stillingen gjør rask flukt vanskeligere, så sjiraffene er svært årvåkne og drikker gjerne når andre sjiraffer eller andre årvåkne dyr er i nærheten.

Sørsjiraffer er aktive både dag og natt, med mye næringssøk i de kjøligere timene. De bruker lange perioder på å bevege seg rolig mellom trær de spiser av, hvile og drøvtygge, og kan tilbakelegge betydelige avstander når tilgangen på næringsrike blader og skudd varierer med årstiden.

Høyden gir svært god oversikt i åpne landskap og gjør at sjiraffer ofte oppdager fare på lang avstand.

Sjiraffer lever i flytende samfunn der grupper stadig deler seg og samles igjen, ikke i permanente flokker. Individer kommer og går i løpet av timer eller dager. Hunner og kalver holder ofte sammen, unge hanner kan danne ungkarsgrupper, og voksne hanner beveger seg over store områder på jakt etter hunner som er klare for paring.

Det finnes likevel langvarige relasjoner i dette fleksible systemet. Hunner kan oppsøke de samme partnerne gjentatte ganger, og kalver kan danne midlertidige barnehagegrupper mens mødrene beiter i nærheten. Eldre hanner tilbringer gjerne mer tid alene enn hunner og yngre sjiraffer.

Hannsjiraffer etablerer rang gjennom kamper som gjerne omtales som «necking». De svinger hodet og halsen slik at skallen og ossikonene treffer motstanderens kropp. Lette kamper mellom yngre hanner kan se nesten lekne ut, mens alvorlige oppgjør mellom voksne sjiraffer kan gi store skader og i sjeldne tilfeller ende med døden.

Voksne hanner utvikler ofte kraftigere skalle og mer slitte, skallede ossikoner etter mange kamper, selv om hår på ossikonene ikke alene er en helt sikker måte å bestemme kjønn på.

Videoen nedenfor viser en forholdsvis forsiktig kamp mellom to unge hanner.

Løven (Panthera leo) er sjiraffens viktigste predator og kan ta både kalver, ungdyr og av og til voksne sjiraffer. En studie i Serengeti fant løvekloremerker på 13 % av individuelt kjente sjiraffer eldre enn ett år, noe som viser at angrep relativt ofte kan ende uten at sjiraffen blir drept. Ingen kalver hadde slike arr, noe som passer med at kalver har langt dårligere sjanse til å overleve når en løve først får fysisk kontakt.

Kalvene er den mest utsatte aldersgruppen, og flekkhyene (Crocuta crocuta) og andre store rovdyr kan også ta unge sjiraffer. Voksne sjiraffer har langt bedre forsvar. De oppdager ofte fare tidlig og kan bruke den store kroppsstørrelsen og kraftige spark mot rovdyr, mens mødrene kan forsvare kalvene aktivt. Predasjonen er derfor sterkt aldersavhengig og bidrar til å forklare både at kalvene holder seg skjult og at de samles i midlertidige barnehagegrupper.

Drektigheten varer omtrent 14–15 måneder, vanligvis rundt 400–460 dager, og det fødes som regel én kalv. Kalven faller til bakken under fødselen og er allerede omkring 1,7–1,8 m høy. Den kan vanligvis stå og gå i løpet av de første timene.

Hunner kan samle kalvene i midlertidige barnehagegrupper mens de beiter i nærheten. Hunner kan begynne å reprodusere ved omkring fire års alder, mens hanner vanligvis blir fedre senere fordi de først må bli store nok til å konkurrere effektivt. Ville sørsjiraffer kan bli godt over 30 år, slik langtidsoppfølging av angolansk sjiraff i Namibia har vist.

Observasjonen nedenfor viser to sørsjiraffer som parer seg; den voksne hannen er tydelig større og mørkere.

Sjiraffen har lenge hatt kulturell betydning i områder som i dag inngår i sørsjiraffens utbredelse. I Namibia er sjiraffer blant dyrene som oftest er avbildet i gamle San-graveringer og bergmalerier, blant annet ved Twyfelfontein og i Brandberg-området. Enkelte motiver er blitt tolket i sammenheng med bredere San-tradisjoner knyttet til ritualer og sjamanisme, selv om betydningen av hvert enkelt sjiraffmotiv ikke kan fastslås sikkert.

At sjiraffer er så fremtredende i bergkunsten viser likevel at de var mer enn bare kjente dyr i landskapet: de inngikk også i måten jeger- og sankersamfunn forstod og framstilte dyreverdenen rundt seg.

Etter IUCNs taksonomiske gjennomgang som ble publisert 21. august 2025, er sørsjiraffen anerkjent som en egen art, men har ennå ikke fått en egen global vurdering på IUCNs rødliste. Artens nåværende kategori er derfor ikke vurdert. Den eldre kategorien sårbar gjelder den tidligere behandlingen der alle sjiraffer ble regnet som én art, og skal ikke overføres direkte til Giraffa giraffa.

Giraffe Conservation Foundations State of Giraffe 2025 anslo 68 837 ville sørsjiraffer, omtrent 50 % flere enn anslaget fem år tidligere. Økningen skyldes en kombinasjon av reell bestandsvekst, flyttinger som del av bevaringsarbeidet og langt bedre kartlegging.

Sørsjiraffen er i dag den mest tallrike av de fire sjiraffartene. Likevel er oppstykkede leveområder, tørke, ulovlig jakt og dårlig planlagte flyttinger lokale utfordringer, og enkelte bestander er små eller genetisk isolerte.

Bevaringshistorien til sørsjiraffen er spesiell fordi privat land og aktive flyttinger har hatt så stor betydning for artens vekst. En undersøkelse fra 2025 anslo omkring 29 536 sjiraffer i Sør-Afrika og fant at 49,4 % levde på privat land. Det bidrar til å forklare hvorfor arten har økt både i antall og utbredelse samtidig som flere andre sjiraffarter fortsatt går tilbake.

Denne suksessen skaper også forvaltningsutfordringer. Mange bestander lever i inngjerdede og isolerte områder, og sjiraffer er ofte flyttet utenfor sitt historiske område. Genetiske undersøkelser, koordinerte flyttinger og gode registre over hvor sjiraffene kommer fra blir derfor stadig viktigere, særlig der sørafrikansk sjiraff og sørlig savannesjiraff risikerer å bli blandet.

Gjeninnføringer har brakt sjiraffer tilbake til land og områder der de hadde forsvunnet, blant annet Angola og Eswatini. Moderne sjiraffvern kombinerer i økende grad bestandstellinger, satellittsporing, genetikk og nasjonale eller regionale handlingsplaner i stedet for å basere seg på enkle tellinger alene.