Kjøttmeis

Kjøttmeis (Parus major) er den største og en av de mest velkjente meisene i Norge. Voksne fugler er omtrent 15 cm lange og veier vanligvis 15–22 g. Hodet er blankt svart med store hvite kinn, ryggen er grønnlig og undersiden klart gul med en svart stripe gjennom midten. Hos hannen er stripen vanligvis bredere og fortsetter i en større svart flekk nederst på buken.

Svartmeis (Periparus ater) er mindre, har en tydelig hvit nakkeflekk og lyse vingebånd og mangler kjøttmeisens gule underside og brede svarte midtstripe. Kjøttmeisen har samtidig et uvanlig stort repertoar av sang og lokkelyder. En enkelt hann kan bruke flere sangtyper, slik at kjøttmeiser kan høres overraskende forskjellige ut fra ett møte til det neste.

Det bredere kjøttmeiskomplekset har vært behandlet ulikt over tid. Dagens AviList-taksonomi skiller mellom den vestlige Parus major og den asiatiske Parus cinereus. Den tidligere arten Parus minor inngår nå i P. cinereus.

Kjøttmeis hekker vanlig i skogsområder, hager og parker over hele Norge, med størst tetthet i løvskog i lavlandet. Den trives også i blandingsskog, skogkanter, frukthager og bebygde områder så lenge det finnes trær og egnede hulrom.

Arten tilpasser seg særlig godt til menneskepåvirkede, trekledde miljøer. Fuglekasser kan erstatte noen naturlige reirhulrom, og vinterfôring gir ekstra mat, men arten er fortsatt avhengig av et variert miljø med naturlige næringskilder gjennom resten av året.

Om våren og sommeren består dietten hovedsakelig av insekter, sommerfugllarver, biller, edderkopper og andre små virvelløse dyr. Larver er særlig viktige når ungene vokser. Om høsten og vinteren går fuglene over til mer frø, nøtter, fett og annen planteføde og er da blant de vanligste gjestene på norske fuglebrett.

Kjøttmeisen er svært opportunistisk og kan enkelte steder utnytte helt uvanlige byttedyr. En studie publisert i 2010 ved en grotte i det nordøstlige Ungarn dokumenterte kjøttmeiser som aktivt lokaliserte, drepte og spiste dvalende vanlig dvergflaggermus (Pipistrellus pipistrellus). Dette er en svært lokal og uvanlig fôringsatferd, ikke normal føde for arten, men viser hvor fleksibel kjøttmeisen kan være når vinterforholdene er krevende.

I hekkesesongen er kjøttmeisen territoriell, mens den utenom hekkingen blir mer sosial og ofte inngår i flokker sammen med andre meiser og små skoglevende fugler. I slike blandingsflokker kan både hvor effektivt fuglene finner mat og hvor sterk konkurransen blir endre seg med sammensetningen av flokken, slik at sosial organisering og næringssøk henger tett sammen om vinteren.

Kjøttmeisen tilpasser også den daglige atferden til årstid og vær. Om vinteren søker den bredt etter mat, bruker beskyttede hulrom og fuglekasser som overnattingssteder og opptrer ofte nærmere bebyggelse der mattilgangen er mer forutsigbar.

Kommunikasjonen er tilsvarende fleksibel. Det store repertoaret av sang og lokkelyder brukes blant annet til territorieforsvar, kontakt og varsling, og unge fugler lærer deler av sangen og andre lyder fra andre individer. Denne kombinasjonen av vokal, sosial og næringsrelatert fleksibilitet er en sentral del av artens vanlige atferd.

Et forsøk publisert i 2015 i Wytham Woods i England viste hvor lett kjøttmeiser kan lære av andre og gjøre en ny løsning til en lokal atferdstradisjon. To alternative måter å åpne matbeholdere på spredte seg sosialt gjennom ville bestander. Omkring tre firedeler av fuglene tok i bruk en av teknikkene, hver bestand samlet seg i stor grad om én lokal metode, og tradisjonene bestod gjennom to generasjoner.

Fuglene foretrakk å kopiere den lokalt vanligste metoden selv når de møtte alternativer. Sosial læring, hvem fuglene omgås og en tendens til å følge flertallet kan dermed stabilisere innlært atferd i en vill bestand, i stedet for at hvert individ må løse det samme problemet på nytt.

Kjøttmeiser som hekker i Norge er i hovedsak standfugler. Ungfugler kan likevel trekke over korte avstander, men slike forflytninger foregår for det meste innenfor Norge.

Dette er altså ikke et regelmessig langdistansetrekk. Voksne fugler holder ofte til nær kjente hekkeområder gjennom hele året, mens ungfugler sprer seg mer og vinterflokker kan flytte seg etter vær og mattilgang.

Kjøttmeis er hulruger, men hakker vanligvis ikke ut egne reirhull. Naturlige trehull, fuglekasser og egnede hulrom i bygninger og andre konstruksjoner brukes gjerne. Hunnen bygger reiret, ofte med mose som underlag og en myk skål av ull, hår og fjær.

Et vanlig kull består av 7–9 egg. Hunnen ruger alene i omtrent 13–14 dager mens hannen bringer mat, og begge foreldrene mater ungene etter klekking. Ungene blir normalt i reiret i omtrent 18–21 dager. Ett kull er vanlig, mens et nytt kull av og til forekommer.

Kjøttmeisene har flyttet hekkingen tidligere i takt med tidligere vår. I Storbritannia har eggleggingen flyttet seg omtrent ni dager tidligere siden 1968. Arten kan justere eggleggingen etter temperatur og næringstilgang, men toppen i larvemengde kan enkelte år flytte seg raskere enn fuglenes hekkestart. Da kan tidspunktet for ungenes største matbehov passe dårligere med den rikeste perioden for larver.

Kjøttmeis er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 2 og 4,8 millioner individer og var stabil i perioden 2010–2019. Arten hekker over hele landet og er en av våre aller vanligste fugler.

Bestandene i Sverige og Finland var økende, og den europeiske bestanden samlet økte også. Kjøttmeisens brede habitatbruk og store atferdsfleksibilitet bidrar til at den fortsatt er svært tallrik.