Siland

Siland (Mergus serrator) er en slank, langstrakt dykkand som finnes over store deler av de nordlige delene av Nord-Amerika, Europa og Asia. Voksne fugler er omtrent 51–64 cm lange og veier rundt 0,8–1,35 kg. Begge kjønn har et langt, smalt rødt nebb med fine bakoverrettede sagtakker og en karakteristisk bustete fjærtopp. Hannfuglen i hekkedrakt har mørkegrønt hode, hvit halsring, spraglete rødbrunt bryst og en sterkt kontrasterende svart, hvit og grå kropp. Hunner og ungfugler er gråere og har varmt rustrødt hode som glir gradvis over i den lysere halsen. Den lignende laksanden (Mergus merganser) er kraftigere bygd, har bredere nebb og hunnens røde hode står tydeligere avgrenset mot den lyse halsen.

Siland hekker ved innsjøer, elver, fjorder, øyer og andre vannmiljøer i boreale og subarktiske områder. I Norge er den vanlig over store deler av landet, særlig langs kysten og i fjordene, men den hekker også ved større, næringsfattige og fiskerike innsjøer og vassdrag i innlandet.

Utenfor hekketiden blir arten enda tydeligere kystbundet og bruker grunne sjøområder, bukter og elve- og fjordmunninger. Klart eller forholdsvis grunt vann er særlig nyttig fordi silanda jakter visuelt etter fisk.

Fisk dominerer kostholdet, særlig små arter som kan forfølges under vann. Krepsdyr og andre vannlevende virvelløse dyr er viktige tillegg, spesielt der småfisk er mindre tallrik.

Studier fra nordiske vassdrag viser at næringsaktiviteten kan følge døgnrytmen til viktige byttefisk som trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus). Hvor mye silanda får i seg kan dermed avhenge sterkt av når fisken er aktiv og tilgjengelig å fange.

Det smale nebbet er spesialisert for å holde glatte byttedyr snarere enn å knuse dem. Fine bakoverrettede sagtakker langs nebbkantene gjør det vanskelig for fisken å slippe fri når den først er fanget. Før et dykk svømmer silender ofte med hodet delvis under vann eller dypper ansiktet gjentatte ganger for å lokalisere bytte. Deretter dykker de fra overflaten og driver seg fram under vann med føttene mens de forfølger fisken visuelt.

Næringssøk skjer ikke alltid alene. Grupper kan jakte i løse rekker eller samles rundt fiskestimer og på denne måten presse byttet mot grunnere eller mer avgrensede områder før de dykker inn i stimen. Elvestudier har også dokumentert en mindre kjent teknikk der silender sonderer bunnen med nebbet etter fisk som skjuler seg. Arten kombinerer dermed aktiv undervannsjakt med flere situasjonsavhengige metoder for å utnytte småfisk.

Trekkmønsteret varierer mellom bestandene. Norske hekkefugler overvintrer i stor grad langs norskekysten, mens andre nordlige bestander trekker sørover til isfrie kystområder i Vest-Europa, Middelhavet, Sør-Asia og Nord-Amerika. Siland kan derfor opptre hele året i Norge, selv om mange individer flytter seg mellom hekkeområder og vinterområder.

Viktige myteområder for hanner finnes i Midt-Norge, der de samles etter hekkingen for å skifte svingfjærene. I denne perioden mister de midlertidig flygeevnen, og rolige, næringsrike kyst- og vannområder blir særlig viktige.

Siland hekker vanligvis på bakken nær vann, med reiret skjult under busker, mellom steiner eller i tett vegetasjon. Øyer kan være særlig attraktive fordi risikoen fra landlevende rovdyr ofte er lavere. Hunnen bygger reiret, kler det med dun og står alene for rugingen. Britiske reirdata viser normalt 8–10 egg og en rugetid på omtrent 31–32 dager. Arten får vanligvis ett kull i året.

Reirparasittisme mellom artsfrender kan forekomme i tette hekkekolonier: andre hunner kan legge egg i et allerede aktivt silandreir, slik at svært store kull kan bestå av egg fra flere hunner. Andungene er reirflyktere, altså godt utviklet ved klekking, og forlater reiret kort tid etterpå for å følge hunnen til vannet. De finner mat selv, men er avhengige av hennes beskyttelse mens de vokser. Flygedyktighet oppnås normalt etter omtrent 60–65 dager. Silender kan hekke forholdsvis tett på egnede øyer, og genetiske studier av kolonier har vist lokal struktur blant hekkende hunner.

Siland er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort holarktisk utbredelsesområde, men bestandsutviklingen varierer regionalt.

I Norge er siland også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 20 000–60 000 individer. Den nasjonale bestandsutviklingen er dårlig kjent; det finnes tegn til økning i enkelte innlandsvassdrag, mens bestandene i flere naboland er i tilbakegang.

På europeisk nivå er arten vurdert som nær truet, og flere regionale bestander er i tilbakegang. Siland er likevel fortsatt ikke rødlistet i Norge.