Svartmeis

Svartmeis (Periparus ater) er Norges minste meis og en liten fugl som er nært knyttet til barskog som ellers er vidt utbredt gjennom Europa og tempererte deler av Asia. Voksne fugler er omtrent 10–11,5 cm lange og veier rundt 9,1 g i gjennomsnitt. Hodet og strupeflekken er blankt svarte, i kontrast til hvite kinn og en tydelig hvit nakkeflekk. Ryggen er grå, undersiden brunhvit og to lyse vingebånd er vanligvis synlige.

Den hvite nakkeflekken, den lille størrelsen og de to vingebåndene skiller svartmeisen fra den betydelig større kjøttmeisen (Parus major) og fra løvmeis (Poecile palustris) og granmeis (Poecile montanus). Kjønnene er svært like.

I Norge finnes svartmeisen i bar- og blandingsskog og er særlig knyttet til gran. De høyeste tetthetene finnes i eldre og gjerne litt fuktig granskog, der tett barverk gir både steder å finne mat og skjul, mens gamle trær kan tilby egnede hulrom til hekking.

Arten bruker også andre barskogstyper og blandingsskog med mye bartrær. Norske fugler er hovedsakelig standfugler, men enkelte år kan større bevegelser forekomme når frøtilgang og vinterforhold endrer seg.

Om våren og sommeren lever svartmeisen hovedsakelig av insekter, larver og edderkopper som plukkes fra nåler, kvister, bark og kongler. Utover høsten og vinteren blir frø viktigere, særlig frø fra gran og andre bartrær.

Fuglene søker akrobatisk etter mat ytterst i greinverket og inngår ofte i blandingsflokker med andre meiser og små skoglevende fugler utenom hekkesesongen. Bruken av små, energirike frø om vinteren henger tett sammen med artens velutviklede matlagring.

Matlagring er en viktig del av livet om vinteren. Fuglene gjemmer enkeltfrø og andre matbiter på mange forskjellige steder mellom bark, nåler, kvister og små sprekker i stedet for å samle maten i ett stort lager. Eksperimenter viser at de husker tidligere gjemmesteder når de velger hvor ny mat skal lagres og plasserer nye gjemmesteder et stykke fra de gamle, noe som kan gjøre maten vanskeligere for konkurrenter å finne.

Også den sosiale situasjonen påvirker lagringen. Feltstudier viste at svartmeiser var mindre tilbøyelige til å gjemme mat når en annen fugl var svært nær, og at erfarne voksne standfugler oftere plasserte maten i sikrere, indre deler av trærne enn ungfugler og streifende individer. Laboratorieforsøk viser at hukommelsen for gjemmestedene kan være nyttig i flere uker. Svartmeisen lagrer dermed mat regelmessig gjennom høst og vinter, ikke bare som reaksjon på snø eller kulde.

Svartmeisen danner sosialt monogame par, men genetiske farskapsstudier viser at ekstra-par-reproduksjon kan være vanlig. En norsk studie publisert i 2025 fant ekstra-par-farskap hos 32 % av ungene.

Arten hekker i hulrom og bruker naturlige trehull, gamle hakkespetthull, råtne stubber og fuglekasser. Reir kan også ligge uvanlig lavt når egnede hulrom finnes nær bakken. Mose utgjør mye av selve reiret, mens reirskålen kles med finere materiale som hår og fjær.

Et vanlig kull består av omtrent 9–10 egg, selv om både mindre og større kull forekommer. Hunnen ruger i rundt 14–16 dager. Begge foreldrene mater ungene, som normalt blir i reiret omtrent 16–19 dager før utflyging. Ett eller to kull kan forekomme. En langvarig studie fra Sør-Sverige fant en gjennomsnittlig størrelse på 8,55 egg i første kull og andre kull i rundt 13 % av hekkeforsøkene.

Svartmeis er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 100 000–450 000 individer. Bestanden kan variere tydelig over relativt korte perioder, men var samlet sett relativt stabil fra 1996 til 2019. Arten hekker vanlig nord til og med Nordland, fåtallig i Troms og sparsomt i Finnmark.