Svartnakkemonark

Svartnakkemonark (Hypothymis azurea) er en liten og slank monark med vid utbredelse i tropisk Asia. Voksne fugler er omtrent 16 cm lange og veier rundt 10–14 g. Voksne hanner er sterkt asurblå med en liten svart flekk bakerst på issen og et smalt svart bånd over øvre del av brystet. Hunnene er mer dempet i fargene, med blågrått hode, brunlig overside og lys underside.

Kjønnene skiller seg tydelig i fjærdrakten, men begge har den samme opprette kroppsholdningen, det forholdsvis brede nebbet og den aktive fluesnapperlignende jaktstilen. Den geografiske variasjonen er stor, og dagens behandlinger anerkjenner 23 underarter. Den vidt utbredte fastlandsformen H. a. styani finnes fra India og Nepal østover til Vietnam og Sørøst-Kina, mens hannene av H. a. ceylonensis på Sri Lanka er mer purpurblå og uvanlig nok mangler både brystbåndet og den svarte nakkeflekken som har gitt arten sitt navn.

Svartnakkemonarken bruker mange typer skogkledde habitater, blant annet fuktig og tørr skog, skogkanter, sekundærvegetasjon, mangrove, bambus og trerike plantasjer. Den oppholder seg oftest i de nedre og midtre vegetasjonssjiktene, der skyggefulle sitteplasser gir gode utgangspunkt for korte jaktutfall.

I India er arten standfugl, men kan også gjøre forflytninger innen landet, og den forekommer både i skog og plantasjer. Det store nasjonale utbredelsesområdet viser at den tåler en viss variasjon i habitat, men arten er fortsatt tydelig knyttet til skogkledd vegetasjon fremfor åpne landskap.

Kostholdet består nesten utelukkende av insekter og andre små leddyr. Fuglene jakter fra lave og middels høye sitteplasser, gjør korte utfall etter flygende bytte og kan også sveve foran løvverk eller plukke insekter fra levende blader og greiner.

Svartnakkemonarken ses vanligvis alene eller i par, men deltar regelmessig i blandede artsflokker i tropisk skog. En studie publisert i 2020 fra Krau Wildlife Reserve på Malayahalvøya viste at fuglene aktivt endret næringssøkingen når de gikk inn i flokker med andre arter: de brukte greiner oftere, svevde mer og søkte i tettere løvverk enn når de jaktet alene eller bare sammen med artsfrender. Denne fleksibiliteten kan gi bedre tilgang til mat og samtidig redusere risikoen for å bli tatt av rovdyr.

En studie publisert i 2005 fra Sinharaja-regnskogen på Sri Lanka viste at arten også bidrar til alarmsystemet i blandede artsflokker. Svartnakkemonarkene var vanligvis stille før en forstyrrelse, men gikk over til karakteristiske alarmlyder når mulige trusler dukket opp, ofte etter at mer vokale arter i flokken allerede hadde varslet. Ropene kan dermed tilføre enda et signal når flere arter reagerer på den samme faren.

I India foregår hekkingen hovedsakelig fra mars til august. Reiret er en kompakt skål eller kjegle festet i en greinkløft, gjerne flere meter over bakken. Fine gresstrå, fibre og annet plantemateriale bindes sammen, og utsiden kan dekkes omfattende med spindelvev og edderkoppeggsekker som gjør reiret mindre synlig mot greina. Kullet består vanligvis av to eller tre egg. Begge kjønn ruger, og eggene klekkes etter omtrent 12 dager.

En rapport publisert i 2008 dokumenterte den første vellykkede hekkingen i Rajasthan og i den nordvestlige delen av det indiske subkontinentet. I Sitamata Wildlife Sanctuary lå reiret omtrent 6 m over bakken i et mangotre, og begge foreldrene fortsatte å legge til materiale etter at reiret så ferdig ut. Begge kjønn forsvarte reiret aggressivt, og senere matet begge foreldrene ungene omtrent like ofte; en stor del av byttet som ble levert, var edderkopper.

Svartnakkemonark er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i tropisk Asia.

State of India’s Birds 2025 beregner en langsiktig nasjonal endring på omtrent −6,52 %, men usikkerhetsintervallet omfatter både nedgang og økning, så det finnes ingen tydelig langsiktig retning. Det nyere årlige estimatet er omkring +1,52 %, og også her krysser usikkerhetsintervallet null, slik at det ikke finnes noen tydelig nyere endring. Arten har fortsatt en svært stor utbredelse i India, mens skogkledde og strukturelt varierte habitater gir de skyggefulle vegetasjonssjiktene den bruker til næringssøk.