Østsanger

Østsanger (Phylloscopus trochiloides) er en liten bladsanger, vanligvis omkring 10–11 cm lang og med en vekt på rundt 7,5 g. Oversiden er olivengrønn til grågrønn, undersiden lys, og fuglen har en lang, lys øyenbrynsstripe og som regel ett tydelig lyst vingebånd. Det fine nebbet og den lette kroppsbygningen passer godt til en fugl som tilbringer mye tid med å lete etter små byttedyr i løvverket.

Arten varierer geografisk, og fire underarter anerkjennes i de vanligste moderne artslistene. Forskjellene i fjærdrakt er ofte små, mens sangen varierer langt tydeligere mellom bestandene. Nettopp disse vokale forskjellene har vært viktige for forståelsen av evolusjonshistorien til det større østsangerkomplekset.

Lappsanger (Phylloscopus borealis) kan ligne og har også vingebånd, men er vanligvis større og kraftigere bygget, med lengre og kraftigere nebb. Østsangeren er spinklere og har som regel ett smalt vingebånd og en bred øyenbrynsstripe som når fram til nebbroten.

Østsangerkomplekset ble et av de mest kjente eksemplene som brukes for å forklare en ringart. Hos en ringart har nabobestander spredt seg rundt en geografisk barriere og kan fortsatt pare seg med bestandene nærmest seg, mens bestandene i hver ende av kjeden kan ha blitt så forskjellige at de møtes igjen uten å pare seg fritt med hverandre.

En sentral studie publisert i 2001 rekonstruerte nettopp et slikt mønster rundt Tibetplatået. De vestlige og østlige bestandskjedene hadde gradvis blitt forskjellige i sang og genetikk, mens de to nordlige formene som møttes i Sentral-Sibir var reproduktivt isolerte og ikke gjenkjente hverandres sang i avspillingsforsøk.

Senere forskning viste at historien var mer komplisert enn en helt sammenhengende ring. En genomstudie publisert i 2014 fant flere historiske brudd i genflyten og senere hybridisering, blant annet begrenset genetisk innblanding mellom de nordlige formene. En analyse fra 2017 fant i tillegg tegn på at bestander hadde vært isolert i flere geografiske refugier under istidene i sen pleistocen, og argumenterte for at komplekset ikke bør behandles som et enkelt eksempel på artsdannelse gjennom kontinuerlig forskjellsutvikling med økende avstand. Østsangerkomplekset er derfor fortsatt et særlig lærerikt eksempel på hvordan geografisk isolasjon, gradvis divergens, genflyt og nytt møte mellom bestander kan virke sammen under artsdannelse, selv om den klassiske ringartsmodellen i dag regnes som for enkel.

Østsangeren hekker i flere typer skogkledde miljøer, fra løv- og blandingsskog til fjellskog, skogkanter og kratt. I Himalaya og andre høyereliggende områder kan den hekke i relativt kjølige skoger langt over lavlandet.

Under trekk og om vinteren bruker den skog, trehager, plantasjer, kratt og andre områder med nok løvverk til aktiv insektjakt.

Kostholdet består hovedsakelig av små insekter, edderkopper og andre virvelløse dyr. Fuglene beveger seg raskt gjennom løv og fine greiner og plukker byttedyr direkte fra vegetasjonen.

De kan også sveve kort for å nå byttedyr på undersiden av blader og gjøre korte luftutfall etter flygende insekter. Denne fleksible næringssøkingen gjør at de kan utnytte flere lag i vegetasjonen mens de stadig beveger seg gjennom trær og busker.

Østsangere er aktive og rastløse fugler som beveger seg nesten kontinuerlig gjennom løvverk og fine greiner. Selv når det finnes flere fugler i et område, kan de være vanskelige å følge lenge fordi de sjelden sitter lenge på en åpen sitteplass og raskt forsvinner inn i vegetasjonen igjen.

Hannene markerer og forsvarer territorier med sang. Sangen varierer tydelig mellom bestandene, og disse forskjellene er en viktig del av den atferdsmessige divergensen som beskrives i artens evolusjonshistorie.

Østsangeren er en langdistansetrekkfugl. Nordlige og vestlige hekkebestander forlater de eurasiske hekkeområdene etter sommeren og trekker sørover for å overvintre hovedsakelig på det indiske subkontinentet og i nærliggende deler av Sør- og Sørøst-Asia. Om våren trekker fuglene nordover igjen for å hekke.

Trekket forbinder svært ulike økologiske områder, fra kjølige tempererte skoger og fjellskog til tropiske og subtropiske vinterområder. Vestkanten av det regulære hekkeområdet når Fennoskandia, med etablerte bestander i Finland og Sverige. Enkelte fugler når også Norge, der Artsdatabanken oppgir 1–5 syngende individer årlig, men arten har ingen etablert hekkebestand her.

Hekkingen starter vanligvis sent på våren eller tidlig på sommeren. Hunnen bygger et overdekket reir på eller svært nær bakken, som regel godt skjult mellom lav vegetasjon, mose, røtter, steiner eller annet dekke. Et vanlig kull består av fire til seks egg.

Hunnen står for rugingen, som varer omtrent 12–13 dager. Begge foreldrene mater ungene, og de forlater vanligvis reiret etter rundt 12–14 dager. Tidspunktet varierer mye gjennom det store hekkeområdet, særlig med breddegrad og høyde over havet.

Østsanger er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt over store deler av Eurasia og Sør-Asia.

I Norge er arten vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021 fordi den ikke har en etablert hekkebestand. Artsdatabanken oppgir ett sikkert hekkefunn, fra Jomfruland i 1991, og et mulig hekkeforsøk i Flesberg i 2018. Det registreres også enkelte syngende individer, men forekomsten oppfyller ikke kriteriene for å regnes som en etablert norsk hekkebestand.