Guløyesanger

Guløyesanger (Chrysomma sinense) er en slank og langhalet sangfugl i lav, tett vegetasjon i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 18–23 cm lange og veier rundt 18–22 g. Oversiden er varmt rødbrun, mens ansikt, strupe og store deler av undersiden er lyse. En bred hvit øyenbrynstripe og den tydelig gule irisen og øyeringen gir arten et karakteristisk uttrykk. Det korte nebbet er mørkt og beina gulaktige.

Hann og hunn ser like ut. Til tross for det engelske navnet «yellow-eyed babbler» er arten ikke nært beslektet med de større, typiske skriketrostlignende timalene; moderne systematikk plasserer Chrysomma i familien Paradoxornithidae sammen med buttnebber og deres nærmeste slektninger.

Guløyesangeren er knyttet til tett vegetasjon nær bakken fremfor lukket skog. Høyt gress, takrør, tørt og fuktig kratt, bambus, åkerkanter og gjengrodde jordbruksområder er typiske habitater fra lavlandet og opp i åstrakter.

Arten kan klare seg i fragmenterte jordbrukslandskap når det fortsatt finnes nok høyt gress og busker. Et reirfunn publisert i 2023 fra Pakistan kom fra et oppstykket jordbrukslandskap og viser at små flekker med tett vegetasjon fortsatt kan fungere som hekkeplasser innenfor dyrket mark. Det er derfor viktig å bevare høyt gress, kratt og annen tett vegetasjon langs åkerkanter i slike landskap.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr, supplert med bær og nektar.

Det meste av maten finnes i de nedre vegetasjonssjiktene, der fuglene plukker bytte fra blader, kvister og gresstrå og søker inne i tett vegetasjon. De beveger seg aktivt nær bakken, hopper og klatrer gjennom vegetasjonen og kommer av og til ut på et eksponert strå før de forsvinner tilbake i skjul.

En feltstudie publisert i 2015 fra Anaikatty Hills i Tamil Nadu registrerte 116 tilfeller av næringssøk. Nesten alle foregikk under én meters høyde, og 75 % av byttet ble tatt fra kvister mot 25 % fra blader. Studien viser hvor sterkt arten konsentrerer næringssøkingen til det nederste vegetasjonssjiktet.

Guløyesangere ses gjerne i par eller små grupper, og små grupper er særlig vanlige utenom hekketiden. Fuglene holder kontakt med hyppige skrattende og kvitrende lyder mens de beveger seg gjennom høyt gress og kratt, og flere individer kan søke etter mat tett sammen uten å komme særlig langt ut av skjul.

Feltarbeid fra Nord-India publisert av Anthony Gaston i 1978 viste at gruppelivet omfatter mer enn bare felles næringssøk. Utenom hekketiden kan gruppene bestå av omtrent fem til femten fugler, gruppemedlemmene pusser fjærene på hverandre og fuglene overnatter tett sammen i busker. Hekkende par kan også utføre koordinerte territorielle oppvisninger, der de synger mot rivaler og strekker kroppen oppreist.

Reiret er en dyp og kompakt skål eller omvendt kjegle som flettes av gress, fibre og annet plantemateriale og gjerne bindes sammen med spindelvev. Det festes mellom opprette gress- eller rørstengler eller plasseres lavt i en busk, i tråd med artens sterke tilknytning til tett vegetasjon nær bakken.

Et vanlig kull består av tre til fem egg, ofte fire. Eggene er rosahvite med kastanjerøde tegninger. Begge foreldrene deltar i ruging og ungeomsorg, og samarbeidshekking er også dokumentert, der ekstra gruppemedlemmer av og til hjelper til ved reiret.

En feltstudie publisert i 2015 fra Tamil Nadu registrerte kull på tre eller fire egg, en rugetid på 12–13 dager og en ungeperiode i reiret på 12–13 dager. I denne bestanden foregikk hekkingen i to hovedperioder, fra oktober til januar og igjen fra april til juni, noe som viser hvor mye hekketiden kan variere gjennom artens store utbredelsesområde.

Guløyesanger er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Sør- og Sørøst-Asia. I India er arten standfugl og forekommer i mange typer lav, tett vegetasjon.

State of India’s Birds 2025 beregner en langsiktig nasjonal økning på omtrent 21,82 % og en nyere årlig økning på omtrent 1,72 %; begge usikkerhetsintervallene ligger over null. Lokale bestander er likevel avhengige av at høyt gress, kratt og annen tett lav vegetasjon ikke fjernes ved intensivering av jordbruk og utbygging.