Munk

Munk (Sylvia atricapilla) er en kraftig skogsanger med nokså ensfarget gråbrun fjærdrakt og en tydelig farget hette. Voksne fugler er omtrent 13,5–15 cm lange, har et vingespenn på rundt 20–23 cm og veier i gjennomsnitt rundt 18 g, selv om vekten varierer mye gjennom året. Hannen har svart hette, mens hunnen og ungfuglene har kastanjebrun hette.

Arten er også kjent for sin kraftige og melodiske sang. Den begynner ofte lavmælt og noe pludrende før den går over i klare, fyldige fløytetoner. Hagesanger (Sylvia borin) har en lignende rik sang og lever i mange av de samme miljøene, men mangler den svarte eller brune hetten, slik at artene er lette å skille når man får sett dem.

I Norge hekker munk vanlig nordover til Helgeland og mer fåtallig videre nordover. Arten trives særlig i løv- og blandingsskog med rikt utviklet undervegetasjon og busksjikt, men finnes også i skogkanter, kratt, parker og skogkledde hager og kan gå helt opp i fjellbjørkeskogen.

Busksjiktet er viktig fordi det gir både næringsområder og skjulte reirplasser. Munken kan derfor bruke mange ulike naturlige og menneskepåvirkede skogsmiljøer uten å være bundet til ett bestemt treslag.

Om våren og sommeren består dietten hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr som plukkes fra blader, kvister og busker. Denne animalske føden er særlig viktig mens ungene vokser.

Fra sensommeren blir bær og frukt stadig viktigere og kan dominere under trekk og vinter. Munker spiser mange ulike bær og myke frukter, og individer som overvintrer i Norge kan også oppsøke hager og fuglefôringer der det tilbys frukt, for eksempel epler.

Hannene synger kraftig fra våren og utover, ofte mens de sitter delvis skjult i busker og trær. De bruker sangen til å markere og forsvare territoriet og til å tiltrekke seg en partner, ofte før selve reirbyggingen har kommet i gang.

Den fyldige sangen varierer i lengde og oppbygning, men begynner ofte med lavere og mer pludrende toner før den går over i klare fløytende strofer. Hannene kan også jage inntrengere ut av territoriet.

De fleste norske munker er trekkfugler. Fuglene trekker hovedsakelig enten mot Middelhavet og videre til Øst-Afrika eller via Sør-Europa mot Vest-Afrika, mens et fåtall individer overvintrer i Norge.

I Sentral-Europa finnes et tydelig skille mellom bestander som trekker sørvestover mot Den iberiske halvøy og Nordvest-Afrika og bestander som trekker sørøstover mot det østlige Middelhavet og Øst-Afrika. Klassiske forsøk publisert i 1992 viste at trekkretningen har en sterk arvelig komponent. Både tilbøyeligheten til å trekke og den foretrukne retningen kan overføres mellom generasjoner, slik at ulike trekkruter kan bestå selv der nabobestander møtes.

En særlig kjent ny strategi oppstod i løpet av 1900-tallet, da stadig flere sentraleuropeiske munker begynte å trekke nordvestover og overvintre i Storbritannia og Irland. Forskning publisert i 1992 dokumenterte hvor raskt denne nye trekkretningen kunne utvikle seg. Mange av disse vinterfuglene kommer fra det europeiske kontinentet og er ikke bare britiske hekkefugler som har sluttet å trekke, og mildere vintre og god tilgang på mat i hager har bidratt til å gjøre denne uvanlige nordlige vinterstrategien vellykket.

En studie publisert i 2021 fant at både klima og mat fra hagefôring påvirker hvor munkene overvintrer i Storbritannia og Irland og hvordan de klarer seg. Denne trekkruten viser hvor raskt trekkatferd kan utvikle seg når nye vinterforhold favoriserer en annen retning.

I Norge starter hekkingen vanligvis fra midten av mai. Munken hekker i tett buskvegetasjon og lave trær. Under kurtisen kan hannen begynne på flere løse reirfundamenter før paret fullfører det reiret de velger. Det ferdige reiret er en lett skål av gras, stengler og annet plantemateriale og ligger godt skjult i vegetasjonen.

Et vanlig kull består av 4–5 egg. Begge kjønn ruger i omtrent 13–14 dager og begge mater ungene etter klekking. Ungene forlater normalt reiret etter rundt 10–12 dager, men er fortsatt avhengige av foreldrene en tid etterpå. Ett eller to kull kan forekomme i løpet av en sesong.

Munk er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 1,3 og 2,2 millioner individer. Bestanden økte tydelig gjennom perioden 1996–2019, men falt med omkring 3,8 % per år i 2010–2019, tilsvarende omtrent 35 % samlet.

Fallet i 2010–2019 kom etter en lengre periode med vekst, og bestanden lå fortsatt høyere enn på slutten av 1990-tallet. Bestander i nabolandene var stabile eller økende, og også i Europa samlet har bestanden økt over lang tid. Munken er fortsatt vanlig og vidt utbredt i Norge.