Trekryper

Trekryper (Certhia familiaris) er en liten skoglevende fugl med svært god kamuflasje mot trebark. Voksne fugler er omtrent 13 cm lange og veier bare 8–10 g. Oversiden er fint mønstret i brunt, beige og hvitt, mens undersiden er ren hvit. Det lange, tynne og nedoverbøyde nebbet brukes til å hente byttedyr ut av barksprekker, og de lange stive halefjærene støtter fuglen mot stammen.

Kortklotrekryper (Certhia brachydactyla) er svært lik der artene overlapper og skilles ofte best på lyd sammen med flere små forskjeller i kroppsbygning og fjærdrakt.

I Norge er trekryper vanligst i eldre gran- og blandingsskog i lavlandet nord til Trøndelag, men forekommer også i andre skogtyper og mer spredt videre nordover. Arten er særlig knyttet til skog med store trær og grov, sprukken bark, men kan også finnes i parker og andre områder med gamle trær.

Store gamle trær gir både mer næringsareal i barken og flere sprekker enn unge trær med glatt bark. Eldre skog gir samtidig løs bark, hulrom og andre skjermede steder til hekking og overnatting. Skogstrukturen påvirker dermed næringssøk, beskyttelse og tilgang på reirplasser samtidig.

Dietten består hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr som hentes fra bark og sprekker. Om vinteren kan trekryperen også spise frø når det er vanskeligere å finne animalsk føde.

Trekryperen klamrer seg loddrett til stammer med sterke føtter og skarpe klør og bruker de stive halefjærene som støtte mens det lange, fine nebbet undersøker barksprekker etter skjulte byttedyr.

Fuglen begynner vanligvis lavt på stammen og søker seg oppover i spiral eller et ujevnt mønster. I motsetning til spettmeis kan den ikke klatre nedover stammen med hodet først. Når den har kommet høyere opp, flyr den derfor ofte ned til foten av et nytt tre og starter på nytt. Denne karakteristiske rutinen gjør at den kan gjennomsøke barkoverflatene systematisk i stedet for å lete tilfeldig gjennom trekronene.

Den lille kroppen gjør trekryperen sårbar for kulde og krevende vintervær. Om natten søker den ly i barksprekker, hulrom og andre steder som gir vern mot vind. Selv om arten vanligvis opptrer alene på dagtid, kan flere individer overnatte tett sammen når det er kaldt og dermed redusere varmetapet.

Vanskelige vintre kan redusere overlevelsen og gi tydelige lokale bestandsfall, særlig når været er vått. For en så liten fugl kan forholdene gjennom vinterhalvåret derfor påvirke hvor mange som er igjen når våren kommer.

Trekryperen er hovedsakelig standfugl i Norge, men enkelte individer trekker ut av landet om høsten og kan flytte seg langt.

Mønsteret varierer også ellers i utbredelsen. Mange vest- og sentraleuropeiske bestander er relativt stedbundne, mens nordlige og østlige fugler oftere flytter sørover eller vestover etter hekkingen. Selv innen samme bestand kan noen individer bli nær hekkeområdet mens andre vandrer betydelig lenger.

Trekryperen legger gjerne reiret bak løs bark, i smale sprekker i trær eller i andre skjermede hulrom. Reiret bygges av kvister, barkfibre, mose og annet plantemateriale og fores med mykere materiale. De trange reirplassene passer godt til den svært slanke kroppsformen.

Et vanlig kull består av 5–6 egg. Hunnen ruger i omtrent 13–16 dager, og begge foreldrene mater ungene. Ungene blir normalt i reiret i rundt 15–16 dager før de flyr ut. To kull kan forekomme, men hekkemønsteret varierer geografisk.

Trekryper er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 200 000 og 540 000 individer og virket relativt stabil i 2010–2019. Trekktellinger ved Falsterbo i Sverige viste samtidig en tydelig langsiktig nedgang fram mot 2019, men det er usikkert hvor godt dette speiler utviklingen i den norske hekkebestanden.

Den europeiske bestanden var relativt stabil. Trekryperen er fortsatt vidt utbredt i Norge, men lokale bestander kan svinge mye etter krevende vintre.