Purpurbåndsolfugl

Purpurbåndsolfugl (Cinnyris bifasciatus) er en svært liten nektarspisende sangfugl med flekkvis utbredelse i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 11 cm lange og veier bare rundt 7–9 g. Hannen i hekkedrakt har metallisk grønt hode og øvre rygg, et smalt fiolettblått brystbånd over et bredere rødlilla bånd og mørk underside. Hunnen er langt mattere, med olivenbrun overside og lys grålig til gulaktig underside.

Arten kan forveksles med den større akasiesolfuglen (Cinnyris mariquensis). Hannen hos akasiesolfuglen har et bredere rødlig brystbånd og et lengre og slankere nebb. To underarter anerkjennes. Den nært beslektede tsavosolfuglen (Cinnyris tsavoensis), som tidligere ble regnet inn i samme kompleks, behandles nå som en egen art.

Purpurbåndsolfugl lever i kystkratt, mangrove, skogkanter, elvenær skog, kratt og godt skogkledde hager. Habitatbruken varierer noe mellom ulike deler av utbredelsesområdet. I det sørlige Afrika er den særlig knyttet til varme østlige lavlandsområder og kystvegetasjon.

Arten er avhengig av landskap som gir en jevn tilgang på blomstrende planter gjennom året snarere enn av én bestemt vegetasjonstype. Hager og andre menneskepåvirkede områder kan derfor fungere godt når de beholder trær og busker som blomstrer til ulike tider.

Nektar er hovedføden og tas fra mange typer blomstrende planter, blant annet aloer, misteltein, Syzygium-trær og andre lokale trær og busker. Små insekter og edderkopper gir et viktig proteintilskudd og er spesielt viktige når ungene mates.

Det lange, nedoverbøyde nebbet og tungen med børstelignende spiss er tilpasset til å hente nektar fra rørformede blomster. Som de fleste solfugler drikker purpurbåndsolfuglen vanligvis mens den sitter og svever bare kortvarig dersom en blomst er vanskelig å nå.

Fuglene gjør også korte luftutfall etter insekter og plukker leddyr fra vegetasjonen. De skifter mellom nektar og animalsk føde etter mattilgang og behovene i hekketiden.

Arten er aktiv og ofte synlig rundt blomstrende planter, vanligvis alene eller i par framfor i store flokker. Hannene kan forsvare spesielt gode nektarkilder og jage andre solfugler bort fra blomstrende trær og busker.

Begge kjønn flytter seg også lokalt i takt med blomstringen. Bevegelsene følger mattilgangen snarere enn et fast langdistansetrekk, slik at fuglene kan utnytte midlertidig rike nektarressurser innenfor leveområdet.

I det sørlige Afrika er egglegging registrert hovedsakelig fra august til mars, med topp rundt september og oktober. Hunnen bygger reiret alene. Reiret er en kompakt pære- eller ovalformet hengende struktur med sideinngang, flettet av plantefibre, bladstilker, gress og lav bundet sammen med edderkoppsilke. Utsiden dekoreres ofte, mens innsiden fores med mykt plantemateriale og fjær.

Kullet består vanligvis av ett eller to egg, sjelden tre, og hunnen ruger alene. Etter klekking mater begge foreldrene ungene, og insekter utgjør en viktig del av maten som leveres til reiret.

Purpurbåndsolfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort afrikansk utbredelsesområde, er fortsatt lokalt vanlig i egnede skogområder, kystkratt og hager med god tilgang på blomster, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Ingen større trussel er kjent i hele artens utbredelsesområde. Lokalt er arten likevel avhengig av variert blomstrende vegetasjon for mat og av skog, kratt og hager med egnede reirplasser.