Paradisenke

Paradisenke (Vidua paradisaea) er en av Afrikas mest spektakulære reirparasittiske finker. Utenom hekkesesongen er begge kjønn langt mindre iøynefallende, med stripet brun fjærdrakt og kort hale. Hannen gjennomgår en dramatisk forvandling i hekkedrakt: hodet og ryggen blir svarte, nakken gyllengul, brystet kastanjerødt og buken lys, mens fire sentrale halefjær blir ekstremt forlenget og kan bli rundt 36 cm lange.

Den normale kroppslengden er omtrent 13–14 cm, og voksne fugler veier rundt 18–24 g. Hunnen beholder den kamuflerte brune fjærdrakten hele året. Hunner og hanner uten hekkedrakt kan være vanskelige å skille fra andre enker der flere arter forekommer sammen, mens kombinasjonen av fargemønster og den ekstremt forlengede halen gjør en hann i hekkedrakt svært karakteristisk.

Paradisenke lever i tørr savanne, gressland, buskmark og lett skogkledde områder i det østlige og sørlige Afrika. Arten foretrekker åpne landskap med mye gress og spredte trær eller busker som gir både næringsområder og sitteplasser for hannens oppvisning.

Utbredelsen er også tett knyttet til den spesialiserte verten, grønnvingeastrild (Pytilia melba). Egnet vegetasjon er derfor ikke nok til å opprettholde en hekkebestand; hunnene må også ha tilgang til grønnvingeastrildens reir for å kunne legge egg.

Voksne fugler lever hovedsakelig av små gressfrø og andre frø, mens insekter og andre små virvelløse dyr tas av og til.

Det meste av føden samles fra bakken eller lav vegetasjon. Fuglene søker ofte næring på åpne flekker under gress og rundt spredt vegetasjon og plukker opp falne frø med det korte, kjegleformede nebbet. Utenom hekkesesongen kan paradisenker slå seg sammen i løse grupper med andre frøetende fugler og utnytte lokalt rike frøressurser uten de tydelige individuelle oppvisningsområdene som kjennetegner hekkende hanner.

Paradisenke bygger ikke reir og oppfostrer ikke egne unger. Den er en spesialisert reirparasitt på grønnvingeastrild (Pytilia melba). Hunnen legger egg i vertsreiret, der parasittens unge vokser opp sammen med astrildens egne unger. I motsetning til mange reirparasittiske gjøker kaster eller dreper ikke unge enker normalt sine fostersøsken.

Hanner i hekkedrakt viser seg fram med svevende oppvisningsflukter som fremhever den lange halen, og med sang som inneholder bemerkelsesverdig presise etterligninger av grønnvingeastrildens vokaliseringer. I et forsøk publisert i 1973 reagerte hunnene både på ekte sang fra grønnvingeastrild og på hannenes etterligninger, slik at lært vertsang også inngår i partnervalget.

Denne forbindelsen begynner under oppveksten. Unge paradisenker fostres opp av grønnvingeastrild og preges av fosterarten. Senere gjengir hannene vertslærte vokaliseringer, mens hunnene bruker slike signaler både ved valg av partner og når de oppsøker riktig vertsart for sine egne egg. Hos Vidua kan oppvekst hos en uvanlig fosterart dreie både senere sang, partnervalg og vertsvalg mot denne arten, noe som viser hvor sterk den tidlige læringen er.

Ungene er også tilpasset livet blant vertsungene. Som andre spesialiserte arter i slekten Vidua etterligner de viktige trekk ved vertens karakteristiske munn- og gaptegninger og tiggeatferd. Slik vertsmimikry kan omfatte farge, mønster, lyd og bevegelser og bidrar til at parasittungen får normal foreldreomsorg sammen med vertens egne unger.

Paradisenke er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og har et stort utbredelsesområde i det østlige og sørlige Afrika.

Den spesialiserte hekkebiologien skaper likevel en sterk lokal avhengighet: hekkebestander krever levedyktige bestander av grønnvingeastrild i tillegg til egnet savanne, gressland og åpen skog. Endringer som fjerner enten vertsarten eller dens habitat kan derfor føre til at paradisenke forsvinner lokalt selv om det fortsatt finnes nok frø som næring.