Grønnfink

Grønnfink (Chloris chloris) er en kraftig fink med stort hode og et tykt, kjegleformet nebb tilpasset frøspising. Voksne fugler er omtrent 15 cm lange og veier rundt 28 g. Hannen er gulgrønn med tydelige gule felter i vinger og stjert, mens hunnen er gråere og mer dempet. Hos begge kjønn blir de gule vingefeltene og stjertfjærene særlig synlige i flukt.

Sangen består av kvitrende fraser blandet med en karakteristisk langtrukken, nasal snerring. Hannen kan også utføre en langsom sangflukt med stive og grunne vingeslag over territoriet, noe som gjør arten lett å legge merke til selv når fuglen sitter delvis skjult.

Grønnfinken er vanligst i kulturlandskapet i lavlandet, men hekker også i skogkanter, hekker, frukthager, parker, kirkegårder og hager og er funnet helt opp mot fjellbjørkeskogen. Arten trenger gjerne åpne næringsområder kombinert med tette busker eller trær til hekking og skjul.

Den lever godt tett på mennesker, og strukturrike boligområder kan gi både reirplasser og rikelig med frø. I Norge hekker arten fortsatt vanlig i store deler av landet og regelmessig helt nord til Sør-Varanger, selv om tettheten varierer mye.

Frø og annet plantemateriale dominerer kostholdet gjennom hele året. Det kraftige nebbet gjør grønnfinken godt tilpasset til å åpne forholdsvis store frø, og fuglene spiser frø fra både ville planter, trær og kulturvekster. De bruker også gjerne solsikkefrø og annen mat på fôringsplasser.

Ungene får oppbløtt planteføde og også noe insekter og andre små virvelløse dyr. Utenom hekkingen søker grønnfinker ofte mat i flokker og beveger seg mellom frørike områder og fôringsplasser.

Grønnfinken er hovedsakelig stand- og streiffugl i Norge og kan overvintre over store deler av landet, særlig nær bebyggelse og fôringsplasser. En del fugler trekker likevel ut av landet om høsten og overvintrer i Nordvest-Europa.

Også standfuglene kan bevege seg betydelig mer utenom hekkesesongen når naturlige frøkilder endrer seg. Flokkene følger derfor i stor grad hvor mat og gode vinterforhold finnes.

Hunnen bygger et kompakt skålformet reir i tette busker, hekker, bartrær eller andre trær av fine kvister, gras og mose, med mykere materiale innerst. Et vanlig kull består av 4–5 egg, som ruges av hunnen i omtrent 14 døgn mens hannen ofte bringer mat.

Begge foreldrene mater ungene, som normalt blir i reiret i omtrent 14–16 dager før de flyr ut. To kull er vanlig når forholdene tillater det.

Grønnfinken har også etablerte bestander langt utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Fugler fra Storbritannia ble satt ut i New Zealand av akklimatiseringsforeninger mellom 1862 og 1868, og arten er nå vanlig over store deler av hovedøyene. Introduserte bestander finnes også i sørøstlige Australia, blant annet Tasmania, og i deler av Sør-Amerika som Argentina.

Disse bestandene viser hvor lett arten kan tilpasse seg nye tempererte landskap når det finnes rikelig med frø og egnede busker og trær til hekking.

Grønnfinken er blant fugleartene som har blitt hardest rammet av trichomonose, en potensielt dødelig sykdom forårsaket av den encellede parasitten Trichomonas gallinae. Parasitten angriper vev i munnhule, svelg og øvre del av fordøyelsessystemet og kan gi betennelse og sår som gjør det stadig vanskeligere å svelge. Syke fugler kan sitte oppblåst, miste mat ut av nebbet og til slutt dø fordi de ikke lenger klarer å spise eller drikke normalt.

En studie publisert i 2010 dokumenterte det raske sammenbruddet i den britiske grønnfinkbestanden etter at en stor epidemi oppstod rundt 2005. Den samme sterkt sykdomsfremkallende parasittlinjen dukket senere opp i andre deler av Europa. Forskning fra Nederland publisert i 2019 fant at infiserte grønnfinker kunne ha alvorlige indre sykdomsforandringer selv uten tydelige ytre lesjoner, slik at smitten kan være mer utbredt enn antallet synlig syke fugler antyder.

I Norge steg grønnfinkbestanden fram til omkring 2007 før den gikk markant tilbake. Sykdomsepidemien regnes som den sannsynlige hovedårsaken til den norske bestandsnedgangen.

Smitten overføres blant annet gjennom forurenset mat og vann. Fôringsplasser og fuglebad kan derfor bli lokale smittepunkter når mange fugler samles tett, særlig i den varme årstiden.

Grønnfinken er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er situasjonen betydelig svakere, og arten er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter 2021 etter den kraftige bestandsnedgangen.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 200 000 og 1 million individer. Bestanden økte markant fram til 2007, men gikk deretter kraftig tilbake. I 2010–2019 var den gjennomsnittlige årlige nedgangen omkring 6 %, tilsvarende en mest sannsynlig samlet reduksjon på rundt 42 % over tre generasjoner. Arten gikk fra livskraftig i 2015 til sårbar i 2021.

På europeisk nivå er hekkebestanden omtrent 21 % lavere over langtidsserien og rundt 18 % lavere i 2015–2024. Nedgangen har vært særlig kraftig i flere nord- og vesteuropeiske bestander rammet av trichomonose.

Trichomonose er den klart viktigste dokumenterte trusselen mot den norske bestanden, og omfattende utbrudd kan gi raske bestandsfall over store områder. Risikoen øker når mange fugler samles på de samme fôringsplassene eller drikkestedene.

På lengre sikt kan også endringer i kulturlandskapet påvirke tilgangen på naturlige frøkilder, hekker og buskvegetasjon som gir både mat og reirplasser. Den raske bestandsnedgangen som førte til norsk rødlisting er likevel først og fremst knyttet til sykdomsutbruddet som startet på 2000-tallet.

God hygiene rundt fôringsplasser kan redusere risikoen for lokal smittespredning. Parasitten kan overføres via frø og vann som er forurenset av syke fugler, så fôringsutstyr og fuglebad bør rengjøres regelmessig, maten holdes tørr og gammel mat og avføring fjernes.

Dersom syke eller døde finker dukker opp ved en fôringsplass, er det fornuftig å stoppe fôringen midlertidig og rengjøre området grundig slik at fuglene spres og smittekjeden brytes. På lengre sikt er gode naturlige leveområder med rikelig frøproduksjon også viktige, slik at fuglene ikke blir unødvendig konsentrert rundt noen få kunstige matkilder.