Jernspurv

Jernspurv (Prunella modularis) er en liten fugl som finnes over store deler av Europa og videre østover i Vest-Asia. Voksne fugler er omkring 13,5–14,5 cm lange og veier rundt 21 g. Fjærdrakten er dempet, men fint mønstret: hodet og brystet er grått, oversiden varm brun med mørke striper, og det smale, spisse nebbet er bedre egnet til å plukke små virvelløse dyr enn til å knekke store frø.

Til tross for likheten med spurver tilhører arten ikke spurvefamilien, men jernspurvfamilien, Prunellidae. Den lave, nesten museaktige måten den beveger seg på under busker og annen tett vegetasjon gjør den lett å overse utenom våren, når hannene synger fra mer åpne sitteplasser.

Jernspurven er sterkt knyttet til tett vegetasjon nær bakken. Arten finnes i kratt, hekker, skogbunn, skogkanter, hager, parker og ung barskog, der vegetasjonen både gir skjul og gode områder for næringssøk.

Den søker som regel etter mat på eller like over bakken og trives særlig der tett vegetasjon kombineres med løvstrø og åpne småflater under busker og langs vegetasjonskanter.

Kostholdet endrer seg gjennom året. Om våren og sommeren dominerer insekter, edderkopper, mark og andre små virvelløse dyr. Fra sensommeren og gjennom vinteren blir frø stadig viktigere når tilgangen på virvelløse dyr avtar.

En studie publisert i 1986, gjennomført i hekker i Shropshire i England, fant blant annet biller og andre leddyr som viktige sommerbytter, mens frø hovedsakelig ble spist fra august og utover våren.

Trekkmønsteret varierer betydelig gjennom utbredelsesområdet. Mange fugler i Vest- og Sør-Europa er standfugler, mens bestandene lenger nord og øst i større grad trekker sørover til Vest-, Sentral- og Sør-Europa om vinteren.

I Norge er jernspurven først og fremst en trekkfugl. De fleste norske hekkefuglene forlater landet og overvintrer i Vest-Europa, men et mindre antall kan overvintre langs norskekysten.

Jernspurven har et av de mest fleksible paringssystemene blant vanlige europeiske småfugler. En hekkegruppe kan bestå av et monogamt par, én hann med flere hunner (polygyni), én hunn med to eller flere hanner (polyandri), eller flere hanner og hunner med overlappende paringer (polygynandri). Klassiske feltstudier viste at denne variasjonen blant annet henger sammen med hvordan hunnenes leveområder er fordelt og hvor godt hannene klarer å kontrollere tilgangen til dem.

Sædkonkurransen er derfor intens. Før paring kan en hann hakke forsiktig mot hunnens kloakk og stimulere henne til å støte ut sæd fra en tidligere paring, noe som øker hans egen sjanse for farskap. I grupper med to hanner er den underordnede hannen mer tilbøyelig til å hjelpe til med mating av ungene dersom han selv også har fått pare seg med hunnen, og genetiske studier viser at hannens ungepleie henger tett sammen med sannsynligheten for farskap.

Hunnen bygger et ryddig skålformet reir lavt i tett buskvegetasjon, hekker eller annen skjermet vegetasjon. Reiret bygges over en løs plattform av kvister og består hovedsakelig av mose og gress, ofte fôret med hår, gress eller noen få fjær. Et vanlig kull består av 4–5 egg, som hunnen ruger i omkring 14–15 dager. Ungene er lite utviklet ved klekking og blir normalt i reiret i ytterligere omtrent 12–14 dager, mens én eller flere hanner kan hjelpe hunnen med matingen. To kull i løpet av en sesong er vanlig.

Jernspurv ble bevisst innført fra England til flere deler av New Zealand mellom 1865 og 1896. Akklimatiseringsforeninger satte blant annet ut arten fordi man håpet at insektetende fugler skulle bidra til å redusere skadedyr i frukthager. Arten etablerte seg godt og er i dag vidt utbredt, særlig i sørlige deler av landet, der den lever i hager, jordbrukslandskap, kratt og skogkanter.

Det er ikke kjent at jernspurven har hatt negative effekter på stedegne arter i New Zealand, men den har spredt seg langt utover sterkt menneskepåvirkede områder og finnes også på avsidesliggende øygrupper som Chathamøyene, Antipodeøyene, Aucklandøyene og Campbelløyene. Den introduserte bestanden viser dermed hvor godt arten kan etablere seg når det finnes egnet lav og tett vegetasjon.

Jernspurv er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia, selv om bestandsutviklingen varierer mellom regioner.

I Norge er jernspurv også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 360 000–800 000 individer og ble da vurdert som stabil.