Nøtteskrike

Nøtteskrike (Garrulus glandarius) er en mellomstor kråkefugl. Voksne fugler er omtrent 34–35 cm lange, veier rundt 170 g og har et vingespenn på 52–58 cm. Den norske formen er hovedsakelig rosabrun, med svart skjeggstripe, hvit overgump og svært karakteristiske blå- og svartstripete vingefjær. Arten varierer mye geografisk, og de mange underartene kan ha ganske forskjellige hode- og ansiktsmønstre.

Til tross for den fargerike fjærdrakten kan nøtteskrika være overraskende vanskelig å oppdage i skogen. Den holder seg ofte i dekning og avslører seg først med det hese, kraftige varselropet. I flukt blir den hvite overgumpen og kontrastene i vingene langt tydeligere.

Nøtteskrika hekker relativt vanlig på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag, men er mindre vanlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Den foretrekker løv- og blandingsskog i lavlandet, særlig eikeskog, men finnes i Norge også vanlig i granskog så langt grana går opp mot fjellet.

Arten bruker dessuten større parker og hager med gamle trær. Gode leveområder kombinerer trær til reir, skjul og frøproduksjon med skogkanter og åpninger der den kan finne animalsk føde.

Dietten er svært variert. Om våren og sommeren spiser nøtteskrika mye animalsk føde, blant annet insekter og andre virvelløse dyr, og kan også ta små virveldyr, egg og fugleunger. Frukt, korn og andre frø brukes når de er tilgjengelige.

Om høsten og vinteren blir eikenøtter, bøkenøtter og andre trefrø særlig viktige. Nøtteskrika kan frakte flere eikenøtter samtidig, blant annet i munnhulen og svelget, og er dermed svært effektiv til å flytte store mengder mat fra produktive trær til lagringsplasser.

Hamstring av eikenøtter er et av nøtteskrikas mest karakteristiske trekk. Om høsten kan én fugl frakte og gjemme flere tusen nøtter, vanligvis under løv, mose eller et tynt jordlag. Mange av lagrene finnes igjen måneder senere ved hjelp av god stedshukommelse og landemerker i terrenget.

Radiomerking publisert i 2007 fant at nøtteskriker flyttet lagrede eikenøtter fra bare noen få meter til mer enn 500 meter, og mange ble båret flere titalls meter fra treet de ble hentet fra. Ikke alle nøttene blir funnet igjen. Glemte lagre kan spire langt fra treet de kom fra, og nøtteskrika er derfor en viktig frøspreder for eik og kan bidra til både foryngelse og spredning av eikeskog.

Nøtteskriker tilpasser også hamstringen etter tidligere erfaring, mattilgang og risikoen for at andre fugler skal stjele maten. Forsøk publisert i 2012 fant atferd som passer med at fuglene kan forberede seg på ulike framtidige behov, mens senere arbeid publisert i 2021 testet konkurrerende forklaringer på slike hamstringsvalg. Nøyaktig hvilke kognitive mekanismer som ligger bak er fortsatt ikke avklart. Hamstringen bygger uansett på avansert hukommelse, læring og fleksible beslutninger og ikke bare på én enkel, fast respons.

Arten er dessuten en dyktig lydimitator. Ved siden av egne hese rop kan nøtteskrika etterligne andre fugler, også rovfugler, og repertoaret kan være særlig variert i sosiale situasjoner.

De fleste norske nøtteskriker er standfugler og holder seg i eller nær territoriet gjennom året. Enkelte høster kan det likevel oppstå betydelige vandringer. Svake år for eike- og bøkenøtter kan utløse massebevegelser, og Norge kan da få innsig av fugler østfra.

Dette er mer uregelmessige invasjoner enn et fast årlig trekk. Både antallet fugler som flytter på seg og hvor langt de beveger seg kan variere kraftig fra år til år etter frøproduksjonen i skogene.

Nøtteskriker er monogame, og begge fuglene deltar i byggingen av et kvistreir i et tre eller en stor busk. Reiret fores med røtter og annet finere materiale. Et vanlig kull består av 4–5 egg.

Begge kjønn ruger, og rugetiden varer omtrent 18 dager. Begge foreldrene mater ungene, som normalt blir i reiret i rundt 20–22 dager før de flyr ut. Ungene er fortsatt avhengige av foreldrene en tid etterpå. Rundt selve reiret blir den ellers høylytte nøtteskrika ofte langt mer stille og diskret.

Nøtteskrika er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 90 000 og 340 000 individer. Det var indikasjoner på en langsiktig nedgang i 1996–2019, men tallene var usikre og varierte mye mellom år. I perioden 2005–2019 var bestanden stabil.

Europeisk overvåking klassifiserer fortsatt langtidsutviklingen som moderat økende, men bestandsindeksen falt med omtrent 11 % i 2015–2024. Utviklingen varierer derfor betydelig mellom regioner, og lokale antall og vandringer kan også svinge mye med avlingene av eikenøtter og andre trefrø.