Pilfink

Pilfink (Passer montanus) er en liten og kompakt spurv som finnes over store deler av Eurasia. Navnet til tross er den altså ikke en fink. Voksne fugler er omtrent 12,5–14 cm lange og veier rundt 20–25 g. Begge kjønn ser like ut, med kastanjebrun isse, hvite kinn med en tydelig svart flekk, liten svart strupeflekk og brun, mørkstripet overside.

Arten forveksles ofte med gråspurv (Passer domesticus), men pilfinken er mindre og nettere, har helt kastanjebrun isse og den karakteristiske svarte kinnflekken. Hos gråspurven er det dessuten tydelig forskjell mellom hann og hunn, mens voksne pilfinker er svært like.

I Norge hekker pilfink vanlig på deler av Østlandet og langs kysten til Hordaland, samt i Trøndelag, og den finnes mer spredt og fåtallig helt nord til Finnmark. Arten trives i jordbruksland, tettsteder, hager, parker, skogkanter og andre halvåpne områder der den finner både mat og hulrom å hekke i.

Gode leveområder kombinerer frørike åpne arealer og kort vegetasjon med kantsoner som produserer mye insekter, samtidig som det finnes trehull, bygninger eller fuglekasser i nærheten. Denne småskala variasjonen gjør kulturlandskap med flere ulike strukturer særlig verdifulle.

Frø, korn, knopper og annet plantemateriale utgjør det meste av dietten hos voksne fugler utenom hekkesesongen. Pilfinker søker ofte næring på bakken i åkre, gårdstun og hager og kan raskt samle seg der korn eller ugrasfrø finnes i store mengder.

I hekketiden får insekter og andre små virvelløse dyr langt større betydning fordi ungene i stor grad fores med animalsk føde. Gode hekkeområder må derfor ikke bare ha frø, men også produsere nok smådyr nær reirplassen.

Pilfinken er svært sosial utenom hekkesesongen og søker ofte mat og overnatter i flokker. I slike grupper kan fuglene både lete etter mat selv og utnytte mat som andre flokkmedlemmer oppdager.

En feltstudie publisert i 2008 fant at plasseringen i en næringssøkende flokk påvirket hvilken strategi en fugl brukte. Individer nær midten utnyttet oftere mat som andre hadde funnet, mens fugler nær ytterkanten i større grad lette etter nye matkilder selv. Plasseringen i flokken kan dermed forme hvordan fuglen finner mat.

Pilfinken er hovedsakelig standfugl i Norge, men enkelte individer ser ut til å forlate landet om høsten. Noe trekk forekommer altså, selv om de fleste blir værende.

Også fugler som blir i Norge kan bevege seg betydelig utenom hekkesesongen. Flokker flytter seg mellom jordbruksområder, tettsteder og andre steder etter hvor frø og andre matkilder finnes, slik at lokale vintertall kan variere mye.

Pilfinken er hulruger og bruker hull i trær, vegger og bygninger, i tillegg til fuglekasser og andre skjermede hulrom. Flere par kan hekke nær hverandre der det finnes mange egnede reirplasser, og gode hekkeplasser kan brukes igjen fra år til år.

Et vanlig kull består av 5–6 egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 12–13 dager og mater ungene etter klekking. Ungene blir normalt i hulrommet i rundt 15–17 dager før de flyr ut. Ett eller to kull er vanlig, avhengig av lokale forhold og lengden på hekkesesongen.

Pilfinken har også etablerte bestander utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Omtrent 20 fugler fra Tyskland ble satt ut i St. Louis i Missouri i USA i 1870 og ble opphavet til den nordamerikanske bestanden, som fortsatt hovedsakelig er konsentrert i deler av det sentrale USA. En separat introduksjon i Melbourne i 1863 omfattet omkring 30 fugler med kinesisk opphav og ga opphav til bestanden som i dag hovedsakelig finnes i deler av Victoria og sørlige New South Wales.

Disse bestandene står i interessant kontrast til den enorme naturlige utbredelsen i Eurasia: en svært tilpasningsdyktig art har likevel ikke nødvendigvis spredt seg raskt fra alle steder der den har blitt introdusert.

Pilfink er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 120 000–240 000 individer. Det var ingen tegn til samlet bestandsnedgang, og arten har ekspandert kraftig nordover og vestover siden omkring 1995.

På europeisk nivå falt bestandsindeksen med omtrent 47 % fra 1980 til 2024. Nedgangen har avtatt betydelig i nyere tid, med omkring 4 % nedgang i 2015–2024. Den norske ekspansjonen viser hvor ulik utviklingen kan være mellom regioner.