Landsbyvever

Landsbyvever (Ploceus cucullatus) er en kraftig afrikansk veverfugl, vanligvis 15–17 cm lang og omtrent 32–45 g tung. Hanner i hekkedrakt domineres av kraftig gult, svart i ansiktet eller på hodet og mørkt rødlige øyne, mens hunner og hanner utenfor hekkesesongen er mattere og mer stripete.

Arten kan ligne flere andre gule og svarte vevere. I det sørlige Afrika skiller det røde øyet den fra den lysøyde småmaskeveveren (Ploceus intermedius), mens svartmaskevever (P. velatus) vanligvis har en grønnere og mindre tydelig mønstret rygg.

Landsbyveveren varierer mye gjennom Afrika, og flere geografiske underarter anerkjennes. Forskjellene er særlig tydelige i hvor mye svart hannene har på hodet i hekkedrakt, noe som har gitt eldre engelske navn som «black-headed» og «spotted-backed weaver» til enkelte regionale former.

Fuglene i østlige Sør-Afrika tilhører Ploceus cucullatus spilonotus. Hanner av denne sørlige formen har vanligvis svart ansikt og strupe i hekkedrakt, snarere enn det langt mer omfattende svarte hodet hos enkelte bestander lenger nord og vest.

Landsbyvever bruker skoglandskap, tresavanne, elvenær og kystnær vegetasjon, jordbruksområder, plantasjer, våtmarker med trær i nærheten og frodige byer og landsbyer. Arten er svært tilpasningsdyktig og kan bli særlig tallrik der trær, vann og menneskeskapte matkilder finnes sammen.

Store hekketrær er viktige i hekketiden, mens omkringliggende gressland, åkre og andre åpne områder gir mye av maten. Denne kombinasjonen gjør at arten trives der naturlig vegetasjon og menneskelig arealbruk finnes side om side.

Frø og korn utgjør hoveddelen av kostholdet, både ville gressfrø og dyrkede kornslag. Frukt, nektar og annen planteføde tas også, mens insekter og andre små virvelløse dyr blir særlig viktige når de voksne mater voksende unger.

Landsbyvevere søker næring både på bakken og i vegetasjonen. De kan henge akrobatisk fra gresstrå og frøstander mens de spiser, noe som gjør det mulig å nå frø som ellers er vanskelig tilgjengelige.

Landsbyvevere er aktive og støyende fugler. Kontaktlyder og harde, skravlende rop følger mye av den daglige aktiviteten, mens hekkende hanner blir særlig vokale rundt reirtrær og spillplasser.

Utenom aktiv hekking beveger individene seg over større områder mellom nærings- og hvileplasser. Viljen til å bruke åpne trær, bygninger og andre strukturer gjør dem til en av de mer synlige veverne rundt mange afrikanske bosetninger.

Arten er utpreget sosial. Utenom hekkingen søker landsbyvevere ofte næring og overnatter i flokker, av og til sammen med andre frøetende fugler. Store grupper kan bevege seg raskt mellom midlertidige matkilder som modent korn og frøbærende gress og utnytter gjerne konsentrert mat på åkre og rundt bosetninger.

I hekketiden samles mange par i de samme reirtrærne og danner tette og ofte svært støyende kolonier.

Landsbyvevere hekker i kolonier og er vanligvis polygyne, slik at én hann kan tiltrekke seg flere hunner. Hekkingen er ofte knyttet til regntiden. Hannen vever ytterskallet til det lukkede reiret av friske strimler av gress eller blader og viser seg fram mens han henger under eller ved siden av reiret. Hunnene undersøker reirene før de aksepterer dem og foretrekker gjerne nylig bygde og strukturelt gode reir. Avviste reir kan rives ned og erstattes.

Etter at hunnen har valgt et reir, legger hun til mykere reirfôr og legger to til fire egg, med to eller tre som vanlig i mange bestander. Hun står for rugingen, som varer omtrent 12 dager i naturen. Ungene blir i reiret i omtrent 17–21 dager; hunnen står vanligvis for det meste av matingen, men hannen bidrar i enkelte bestander.

Eggenes utseende er en av de mest bemerkelsesverdige delene av hekkebiologien. Farge og flekking varierer kraftig mellom hunner, mens egg fra den samme hunnen ligner langt mer på hverandre. Dette skaper en individuell eggsignatur som gjør det lettere å oppdage fremmede egg. I Afrika er diderikgjøk (Chrysococcyx caprius) den viktigste reirparasitten, og landsbyvevere avviser oftere introduserte egg jo mer de skiller seg fra deres egne.

Introduserte landsbyvevere på Hispaniola levde i mange generasjoner uten den tradisjonelle afrikanske gjøkparasitten før glanstrupialen (Molothrus bonariensis) etablerte seg på øya på 1900-tallet. Studier der viser at både eggmønster og avvisningsrespons kan endre seg når styrken og typen reirparasittisme endres. Arten gir dermed et særlig tydelig eksempel på samevolusjon mellom reirparasitter og vertene deres.

Landsbyvevere drar nytte av mange menneskepåvirkede landskap. Landsbyer, hotellområder, gårder og irrigert mark kan gi hekketrær, vann og rikelig med mat, og arten hekker ofte i iøynefallende kolonier tett på mennesker.

Store flokker kan skade modent korn og regnes enkelte steder som skadedyr i jordbruket, selv om fuglene også spiser store mengder insekter. Menneskelig transport har ført arten utenfor det afrikanske fastlandet, og introduserte bestander har etablert seg på blant annet Hispaniola, Mauritius og Réunion.

Landsbyvever er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og ofte svært vanlig gjennom store deler av Afrika sør for Sahara.

Arten bruker gjerne jordbruksområder og bosetninger og kan klare seg gjennom store landskapsendringer så lenge egnede hekketrær og mat fortsatt finnes. Ingen stor trussel gjennom hele utbredelsesområdet er kjent i dag.